NÅR NETTENE BLIR LANGE

Photo by Aaron Burden on Unsplash

 

 

NÅR NETTENE BLIR LANGE

Det har vært ett par av dem i det siste.

Bekymringer som ligger der. Noen klare som dagen. Noen ulmende. Enten klar til å komme frem eller visne hen og forsvinne.

 

Fremtiden som for andre ungdommer er fylt av spenning, pirrende lengsel etter noe stort, noe eget, noe som bare gjelder dem.

Den er ikke slik. Akkurat nå. Den gir bare usikkerhet, redsel og nummenhet.

 

Julen gir en liten pause. Vi lar den ta plassen til bekymringene. De blir liggende på vent, til etterpå.

Mistanke. Mistanke om at det er noe mer, ligger gjemt.

 

Ser deg ligge der. Enda mer forsvarsløs enn det du er fra før. Prøver blir tatt. Undersøkelser gjort, mens du døser ut og inn av søvnen. I sengen.

Mennesker som haster forbi. Grønnkledd, hvitkledd. Der de løper av gårde, uten å vite om vårt.

Hensyn blir tatt, men ikke de riktige. Skjønner at de ikke helt vet hva de burde gjort.

 

Men du klarer det. Du kjemper deg igjennom deres uvitenhet. Døsen du er i gjør det mulig. Du følger de som haster forbi med øynene. Rolig blikk. Rolig pust.

Skremmende rolig.

Øynene dine lukker seg, og du sover. Dyp søvn.

 

Alt går bra. Du står i det og vi er på vei hjem. Sitter og ser på deg i speilet. I bilen.

Stille sitter du og ser ut vinduet. Rød og hektisk i ansiktet. Påkjenningen har vært så stor. Men du har stått i det. Med glans.

 

Så er vi hjemme. Adrenalinet som har samlet seg hos deg, må ut.

Spenningen stiger og uroen er tilbake. Angsten eksploderer, som om den skal gjøre igjen for den tiden den var borte.

Du blir dradd med. Skubbet og regjert med. Som om den straffer deg.

 

Etter en stund. Utmattet og sliten. Kroppen er overbelastet. Hode er numment.

 

Brer dynen om deg og forsikrer deg om at vi elsker deg over alt på jord.

Natten er på vei, og kjenner at den kommer til å bli lang. Denne også.

 

FOR DET = LIVET

#asperger #angst #sykehus #autisme #livet #psykiskhelse #familie #natt #fremtid #bekymring

NOEN GANGER RENNER DET OVER

Photo by howling red on Unsplash

 

 

NOEN GANGER RENNER DET OVER

Det er ikke så lett. Når hele meg egentlig skriker i mot deg. Skriker på min hals. At du må forstå. Skriker inni meg. Kjenner at jeg er sliten. Mer enn sliten.

Der du står. Og skriker ut din sorg. Frustrasjon og følelsen av å ikke være verd. Ha verd.

 

Balansen mellom å gi deg frihet og å måtte styre deg. Egne tanker. Egne meninger. Det er viktig. Så utrolig viktig at du er den du er.

Så viktig å gi deg hvert fall følelsen av å ha kontroll. På en god måte.

Men det er ikke lett. For deg. Og det er ikke lett for oss. Alltid.

 

Noen ganger. Noen ganger blir jeg steil. Mot deg. Selv om jeg vet at det ikke vil være bra. Bra for en løsning, liksom.

Men noen ganger, går trøttheten foran fornuft.

Sleivete, unødvendige kommentarer. Som ikke skal såre, men som gjør det umulige mer umulig. Jeg vet jo det. Burde visst bedre.

 

Å ikke se mer enn svart og hvit. Det er så mye enklere, tror jeg. For deg. Enten, eller.

Mens vi på den andre siden ser nyanser. At nyansene er enorme. At nyansene er så vanskelige.

 

Det tar bare noen sekunder. Så er jeg på plass igjen. Frustrasjonen er dempet, undertrykt. Det må den være.

Ordner opp i kaoset. Setter grenser. Gir deg litt rom. Til å tenke. Selv.

 

Det samler seg. Frustrasjoner og mangel på kontroll.

Noe så enkelt for oss. Å si «vi får se».. Så usikkert for deg, så ukjent, så lite kontroll.

 

Så. Så blir det sånn. At noen ganger renner det over. Selv om jeg burde vite bedre. Kunne bedre. Tåle bedre, enn deg.

Likevel.

FOR DET = LIVET

 

#sliten #angst #autisme #asperger #livet #ensom # grenser #mamma #kontroll

HVA ER DU REDD FOR?

Photo by Josh Couch on Unsplash

 

 

HVA ER DU REDD FOR ?

I en verden. En verden der vi sto støtt. Støtt på vår grunn. Den vi hadde bygget sammen.

Vi sto lenge rakt. Så falt vi. Du. Og oss.

 

Kartet vi fulgte ble uklart, terrenget ble vilt og stien ble visket bort under føttene våre.

Vi levde i en fabel. En roman, der handlingen plutselig ble splintret opp og fliset.

 

Vi ser du er redd. Men hva er du redd for?

Lenge gikk vi. Uten å se dypere. Ned der redselen din lå. Fikk ikke tak i den, skjønte ikke årsaken.

Vi skulle finne årsak, noe som kunne forklare på en logisk måte. Slik at vi alle forsto og kunne gjøre noe, beskytte deg. Oss.

 

Ingen logikk. Ingen sin skyld. Ingen særlig årsak.

Ukjent terreng. Utstyrt med et dårlig kart. Vi hadde bare evnen til å overleve. Hele tiden overleve.

 

Redselen kom. Og gikk. Hver eneste dag. Før du var klar. Før du hadde stått opp og dagen var begynt. Der andre var nyladet, var du utladet. Aldri nok til å kjempe. Kampene som sto i kø utenfor døren.

 

Ser på deg. Ser fortvilelsen herje i ansiktet ditt. I kroppen din.

Usikkerheten som bare øker, der du prøver å ta valg. Velge enkle valg. Valg som vokser seg store som det verste monster, om du ikke lar det vinne.

Du lar det vinne. Hver gang. Slik kan du ha kontroll over angsten. Valget mellom to onder. Der du taper uansett.

 

Så. Hva er du redd for? Ingenting. Du er ikke redd for noe.

 

Men du er redd for følelsen. Følelsen at det kanskje kommer til å skje noe forferdelig. Redd for noe som aldri kommer til å skje. For du gir deg hen før den tid.

Du gir opp lenge før den tid.

Så du er redd for redselen. Følelsen av å være redd. Den er så sterk, at det blir virkelig. Alt det som ikke er riktig, blir rett. Hos deg.

 

Det blir så fattig å si at du ikke skal være redd. Ikke trenger det. At det ikke riktig å være redd for ingenting.

 

Så. Å spørre deg hva du er redd for, blir feil. Å tro at det vi sier til deg gjør det bedre, blir feil.

Men vi er der. Både i det og ved siden av. Alltid der med deg, for deg. I tro om at angsten en gang skal visne til støv og blåse bort for alltid.

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #redsel #asperger #autisme #familie #livet #psykiskhelse #ungdom #kamp

PRØVENE I LIVETS SKOLE BLIR LANGT FRA ALLTID BESTÅTT

 

PRØVENE I LIVETS SKOLE BLIR LANGT FRA ALLTID BESTÅTT

 

Fremtiden. Ikke visste vi hva den ville bringe den gang. Den gang det ikke var så vanskelig som nå.

Igjen inspirerer tekster meg. Det andre har satt ord på,  når jeg ikke finner dem selv. Leser denne teksten og ser. Tenker. At dette er også mine ord. Dine ord.

 

Stadig På Leit

du sko ha spørt for nåken år si
og eg ville ikkje ha nølt
eg sko ha svart deg klart og tydelig
koss livet sko bli vølt
for eg visste møkje mer då
va så sikker i min sak
dei rette standpunktå va fler då
hovet klart og ryggen rak

 

det e nesten ingenting igjen av det som va
sannheten e vanskelig og det e kanskje bra
eg e på leit
eg tvile på det mesta og vet knapt nåken ting
truå e forvist og virre kvilelaust omkring
men det e greit – det e heilt greit

 

eg visste godt då eg va yngre
koss et liv burde bli levd
nå e det ganske møkje tyngre
å væra klar når svar blir krevd

prøvane i livets skule

blir langt fra alltid bestått

og det e greit å skamma seg ein smule
viss ein gjør store ting te smått

 

alt flyte fritt omkring
og eg flyte med
går usikkert i ring
men blir kje redd av det
eg blir redd av dei som meine
at å ta liv for tru e rett
som anser seg som reine
og som alltid vet

Bjørn Eidsvåg

 

 

Å miste retning. Å bli litt slukt av håpløsheten. En liten stund. Innimellom alt. Er greit.

Man må bli slukt litt av og til. Så lenge man lover seg selv at man skal komme seg opp igjen. Da er det greit.

Man må være trygg på seg selv, tror jeg. Ikke at man skal klare alt, men at man skal gjøre alt i sin makt for å få det til. Og love. At om man ikke klarer det selv, så må man spørre om hjelp. Det er helt greit.

Man må stole på at man kan være svak uten å briste. At det man hadde før, må tenkes om igjen. Tenkes nytt. Det går greit.

 

Å tvile på seg selv fordi ingenting virker. Ikke klare å holde ryggen rak. Blikket klart. Det går greit, det.

Så lenge man holder løfte om å reise seg. Strekke seg. Høyere enn før. Klatre på erfaringene, feilene, seirene.

 

Da er det greit, helt greit.

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #kamp #asperger #autisme #livet #familie #psykiskhelse #fremtid

RUN FROM FEAR. FUN FROM REAR!

Photo by Jake Lucifer on Unsplash

 

 

RUN FROM FEAR. FUN FROM REAR……NOEN GANGER ER DET GREIT Å GJØRE RART!

 

Faktisk så har det tatt tid. Tatt tid å skjønne at det går an å gjøre rare ting. Med en mening bak.

Rare ting som for andre ville vært merkelig. Men for oss. For deg? Meningsfylt. Nødvendig.

 

Tidligere har jeg fortalt om toppturene våre. Turer som har måtte vært godt planlagte, som har måttet blitt vurdert etter alle sikkerhetsregler. Som har vært like krevende som hvilken som helst annen topptur. Topptur utenfor døren, men hånden trygt plassert på dørhåndtaket.

Turene våres utenfor døren. Sitte på benken. Å skjenne at det er så skjørt som det. Å få denne turen vår til å være meningsfull. Ikke føles bortkastet for deg. Ikke skjennes rar. Ikke der og da.

Å telle stolper bortover veien. Sånn at du ikke går for langt. Sånn at du holder det trygt. At telling av stolper blir det som er viktig å følge med på. Ikke bilene som haster forbi. Ikke angsten om at du går bort fra huset.

Når angsten blir for stor. Når vi pakker deg inn i dynen, og setter oss i bilen. Kjører av gårde. Prøver å få tankene dine festet på det som skjer utenfor vinduet. Bevegelsene. Inntrykk som tåles bedre enn å sitte lammet i dine egne tanker. Motorduren, bevegelser, humper, lyder, stillhet, små samtaler mellom oss foran. Bedre enn tankene dine. Akkurat da.

 

Hjelpe deg å regulere. Regulere alt som blir for mye. For lite. For sjelden. Finne motivasjon. Den indre. Hos deg. Den som er så vanskelig å finne. Og noen ganger finner vi den på den rareste måten, på de rareste steder og på de rareste tider.

Lirker og lurer. Ja. Vi lurer og. Ikke ofte, men noen ganger. Når resultatet er viktig. Er viktigere enn det du mener. Noen ganger.

 

Rare ting blir til gode historier. Vi jakter på historier du kan fortelle. By frem som nyheter under middagsbordet. Slik som vi alltid har gjort. Viktigere nå enn før. Slik at du også har noe. Noe å bidra med. Viktig.

Nå når alt er blitt så begrenset, så regulert, så vanskelig. Livsviktig.

Opplevelsene dine. Dine historier blir noen ganger rare. Fordi vi har gjort noe rart. Noe som vi synes er viktig, riktig og nødvendig. Men kanskje litt rart. Fint.

 

For noen ganger er det greit å gjøre noe rart.

 

FOR DET = LIVET

#angst #asperger #utpåtur #livet #psykiskhelse #rareting #motivasjon #historier

NÅR FORANDRING IKKE FRYDER

 

NÅR FORANDRING IKKE FRYDER

 

Noen ganger. Da bare skjer det. Annet enn det som vi sa. Planla.

Noen ganger går det bra. Noen ganger ikke.

Hvilken ganger som gjelder når, vet vi aldri.

 

Ofte blir det slik. At du allerede har bestemt hvordan det må bli. Må være. For at du skal klare å være med. Gjennomføre.

Det er de gangene det ofte ikke går så bra. Når viljen din. Måten din. Er låst til det angsten har bestemt. Fremgangsmåten som må til for å gi den det den vil ha. Berolige den.

Det er ikke sjelden vi har løpt i alle retninger. Føles det som. For å tilrettelegge. Ikke for deg, men for angsten. Vi har matet den, og deg. Godtatt dens umulige krav. Prøvd.

 

Så. Etter en stund. Når ikke vi lenger kunne fungere slik. Alle. Da prøvde vi omvendt. Ikke godta å være en del av, ikke mate, ikke leve etter din angst.

Små vendinger som gir oss pusterom. Som gir oss litt mer ro enn kaos.

Angsten er der. Hos deg. Noen ganger sterk, noen ganger levelig. Men alltid til stede.

 

Et nytt medlem av familien som ikke er velkommen men likevel må behandles med respekt og tålmodighet. For den er, tross alt i din skikkelse.

Om vi klarer å se forskjell på den og deg, så klarer ikke du det samme. Det vi ser er angsten, ser du deg selv, dine meninger, din måte.

Det er ikke du og angsten. For deg er det bare angst.

 

Jeg nekter. Hver eneste dag. Å godta noen andre enn deg. Skiller angsten fra deg i enhver anledning. Forteller deg at det jeg nå ser, opplever. Er angsten sin vilje. Ikke din.

Du klarer ikke høre. Høre at det er noe annet enn deg selv, der inne. Svart/hvit tenkning.

At angsten vokser og gror seg fastere for hver gang du godtar det den sier. At overlevelsesmekanismen er skrudd på. Hele tiden. I tilfelle.

Angst før fornuft. Angst før utprøving. Angst før livet som skal leves. Av deg.

 

Å klare å jobbe den bort. Det har vi prøvd. Det har vi fått eksperthjelp til. Det har vi satt i system. Jobbet med. Lenge.

Det eneste holdepunktet du hadde, rokket vi med. Sparket beina under deg, hver gang vi prøvde å utfordre.

Så der sto vi. Alle hjelperne rundt. Som i en ring der du lå i midten. Hjelpeløs. Uten krefter eller evne til å klare deg uten. Angsten. Den som du tror har passet på deg. Beskyttet deg mot alt du kunne klare å komme på.

Så der lå du. Lammet og ikke kunne gjøre noe. Bombardert med strategier, formaninger, behandlinger, samtaler. Som du ikke klarte å prøve. Ikke klarte å se hvordan du skulle bruke det. Inni deg.

 

Den indre stemmen din som skal vise vei. Den du skal ha en dialog med. Den som skal ta valg ut fra lærte strategier og erfaringer.

Den var ikke der. Kneblet av angsten og dens følgesvenner.

For angsten opererer ikke alene. Den viser seg i ulike former og situasjoner. Forkledd som fornuft. Forkledd som sinne. Forkledd som ritualer. Forkledd som likegyldighet. Forkledd som rigiditet. Forkledd som. DEG.

 

Så. Her er vi. Ikke der vi trodde vi skulle være. Men vi er heldigvis sammen. Om alt. Om smerte, glede, redsel og seire.

Vi er fortsatt sammen i kampen. Ikke gitt opp. Ikke gitt angsten rett.

Vi har gitt den motstand, vi holder den i sjakk når vi kan. Tar den med oss, bare den klarer å oppføre seg. Vi gir den lov til å være der, så lenge vi får gjøre noe av det vi vil. Noe av det du også vil, ikke bare den.

Vi har gitt opp. Gitt opp tanken om at den vil forsvinne for godt. At fraværet vil bli for alltid.

 

Vi har gitt deg mulighet til likevel å leve der du klarer å leve livet ditt. Sammen med angsten.

Vi har godtatt den, og vi forstår den bedre.

Og vi forstår deg. Mye bedre enn før. At du er sliten. Utslitt av å hele tiden leve på høygir. Hele tiden ha en tanke om å være i beredskap.

Målet vårt nå er å lære deg. Og oss. Å leve med den. Takle livet likevel.

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #asperger #autisme #livet #psykiskhelse #familie #forandring #leve

DE NÆRE TING

Photo by Ravi Roshan on Unsplash

 

 

DE NÆRE TING

Fra jeg var liten. Siden den gang min bestefar sang denne for meg. Siden den gang har denne teksten betydd noe for meg. Den har gitt meg ulik mening, etter hvor jeg har vært i mitt liv.

Les teksten, så skal jeg si litt mer om akkurat det.

 

Ditt sinn monne flyve så vide omkring.

Det er som du glemmer de nære ting.

Det er som du aldri en time har fred,

Du lengter bestandig et annet sted

 

Du syns dine dager er usle og grå.

Hva er det du søker?

Hva venter du på?

Når aldri du unner deg rast eller ro.

Kan ingenting vokse

Og intet gro.

 

Gå inn i din stue,

Hvor liten den er.

Så rommer den noe ditt hjerte har kjær.

På ropet i skogen skal ingen få svar.

Finn veien tilbake til den du var!

 

Den lykke du søker

Bak blånede fjell.

Kan hende du alltid har eiet den selv.

Du skal ikke jage i hvileløs ring,

Men lær deg å elske de nære ting

 

Tekst : Arne Paaske Aasen

 

 

Akkurat nå. Nå handler den om deg. Om kampen din. Om å miste seg selv. Om å ønske seg et annet sted, enn der det er vanskelig.

Den handler om hvor viktig det er å være nær hverandre når det stormer. Å vite at man ikke er alene. Selv om man vil være det.

Den er så enkel. Så tydelig. Den sangen. Der den formaner deg om å ikke kaste bort livet på uvesentligheter, se det som er nært deg og finne lykken i deg selv. Så enkelt, så vanskelig.

 

Den handler om angsten. Som ikke unner deg rast eller ro. Den som jager deg rundt uten annet en et mål om å ødelegge deg.

Om rastløsheten som tvinger deg. Kaoset som tvinger deg rundt i ring. Ikke fremover.

 

Men. Akkurat nå handler den om håpet. Håpet om bedre tider, bedre dager.

Den forteller at kanskje ikke bedring ligger i å vente. Tanken om at lykken og bedring ligger bak de blånede fjell.

Men at vi begynner med de små ting. De nære ting. I oss selv. Der inne må det begynne.

Vi må lære å elske oss selv. Først.

 

FOR DET ER = LIVET

 

#angst #asperger #autisme #psykiskhelse #familie #denæreting #livet #håp #elskesegselv #depresjon

NÅR ENGLER DALER NED I SKJUL

 

NÅR ENGLER DALER NED I SKJUL

 

Det er så lett for å la være. Det samme hver dag. Være inne istedenfor ute. Være alene, enn å være sammen.

Slippe å prestere når du ikke har noe særlig å gi.

Nesten som om det å få. Andres tid, blir et uovervinnelig krav om å måtte gi tilbake. Orker ikke stå i gjeld. Følelsen av å ikke strekke til.

 

Når det å være sammen med andre gir deg så mye. Redselen for kravet henger over deg, at det å gi tilbake blir så all for stort.

Man blir redd for å ikke kunne være det samme. Bety det samme for andre som andre betyr for meg.

Redd for at jeg en dag sitter og ser rundt meg, og ingen er der.

 

All energi blir gitt ut. Hver dag. Ingenting til overs. Til meg selv eller andre rundt.

 

Så. Så finnes disse englene. Disse som ser forbi. Skjønner. Forstår. Uten for mye forklaringer. De sitter tålmodig og hører på når alt bare blir for mye.

Disse englene. Som når du ser de, renner tårene. Av takknemlighet. Av godhet. Av en ubeskrivelig gjeld. Som jeg håper jeg kan gi tilbake. På ett eller annet vis. Snart.

 

Det er så lett for å bli sittende. Alternativet er så strevsomt. Så vanskelig å bruke kreftene til annet enn det som er hjemme. Det blir nesten egoistisk, tenker jeg. Å bruke tid på annet.

 

Men. Disse englene gir aldri opp. De er der. Selv om.

Uselviske. Omsorgsfulle. Kjærlige. Tålmodige.

Det blir så dyrebart. Tiden man bruker utenom.

Så. Når man først klarer det. Løsrive seg litt. Da er de der. Englene. Favner om meg. Gjør meg trygg. Gjør meg godt.

 

Så når engler daler ned i skjul. Da skal de vite. Disse englene. At styrken de gir meg er med på å gjøre dagene bedre.

De skulle bare visst disse englene. Men det tror jeg de gjør <3

 

FOR DET = LIVET

 

#engler #livet #vennskap #styrke #kjærlighet #tålmodig #familie #venn #omsorg #tid

Å JAGE ETTER ANDRE

Photo by George Pagan III on Unsplash

 

 

Å JAGE ETTER ANDRE

(Personlig innlegg)

 

Der sto jeg. Så opp på dere. Smilte. Boblet av glede, av kjærlighet. Elsket tiden med dere, følte meg viktig. Følte meg hel. Løp i mellom, ristet og slet. For å få oppmerksomhet. For å få være en del av.

Jo større avstanden ble, jo viktigere var det å bevise at jeg var verdig. Verdig som menneske. Som meg. Barnslig sinn tenker slik. At det er feil med en selv, når feilen ligger annet steds hen.

 

To verdener. Der den ene ikke ville være en del av min. Og der den andre likevel jaget etter. Jaget for å bli godtatt, anerkjent, føle seg verdig.

At det kunne være viktig, tenkte jeg. At det kunne være riktig, tenkte jeg. Og likevel kunne være sammen? Gi hverandre det alle trenger. Ubetinget kjærlighet. Det trodde jeg på. For det ble jeg lært.

Noen ganger. Noen ganger var vi så nære. Sånn jeg ønsket det skulle være. Sånn jeg så andre hadde det. Trygt å vite at jeg hadde dette jeg og. Trygt.

Da tenkte jeg at jeg hadde gjort noe godt. Noe riktig. Trodde jeg. Gjort noe som gjorde meg verdig. Som gjorde meg godtatt.

Det var viktig. Å hele tiden holde på det gode. For verdigheten. Måtte ikke forsvinne.

Så lenge jeg var det den andre ville jeg skulle være, gjorde, levde. Da visste jeg at verdigheten min i andres øyne, steg.

 

Å være snill, raus, tilgivende, omtenksom, ikke dømmende, se etter det gode i alle. Har vært mitt mantra helt siden jeg var liten. Blitt lært til meg av de menneskene som har vært nær meg. Viktige mennesker. Gode mennesker. Umistelige mennesker.

Takknemlighet for at dette var de verdiene som ble valgt for meg. At det var dette som var viktig for oss. Oss nære.

 

Så skjer livet. For oss alle. Skjebnen styrer og valg blir tatt. Må tas. Ellers kveles man. Men ingen av dem gjør en til et dårlig menneske. Den gjør oss bare til et menneske. Bedre mennesker. Mennesker med evne til å se mangfoldet. Til å se andre muligheter.

Det som hele tiden har vært meningen. Å være og leve som et menneske.

Å leve ute i det frie liv. Der valg og vendinger må tas. For en selv og på vegne av andre. Man står der alene eller sammen og navigerer seg selv ut fra egen overbevisning.

Verden er der, enten man vil se den eller ikke. Man kan ikke gjemme seg bak andres ord. Slippe å mene. Slippe å måtte ta stilling til livet. Da er man ikke et menneske, men en horde av sauer.

Man kan ikke velge å forholde seg til livet, bare når en vil.

Man tar de valg man må. Ut fra livets krav. Man kan ikke gjemme seg bort, velge bort det som ikke passer en selv, ukritisk velge bort kjære og nære. På jakt etter å bli det perfekte.

 

Man kan ikke tro at det eneste riktige er en selv. Da er man blitt blind. Blind for mangfoldet. Blind for kjærlighet. Blind for berikelse. Blind for medmenneskelighet. Blind for raushet. Blind for omsorg.  

Tenk å gå rundt å tro at men er rik, men faktisk være den fattigste av alle. Repertoaret blir snevert og likegyldig.

Man ser bare seg selv. Man opphøyer seg selv. Hva blir man rikest av? Å opphøye seg selv, eller opphøye andre?

Respekt og aksept. Ubetinget.

Er så utrolig takknemlig for å ha lært. Ikke bare hvordan ordene brukes, men også hvordan de føles. Har sett hva de kan gjøre med andre når de blir gitt med hjertet. Ikke misbrukt.

Respektere andre for de valg de tar. En tanke om at alle mennesker er verdige. For det er ikke vi som skal dømme?

 

Så nå når jeg er blitt eldre. Gammel. Da først slutter jeg med å jage. Jage etter mennesker som ikke vil. Ikke finner meg verdig. Ikke ønsker å være en del av det jeg er. Slutter å forsvare noe som ikke lenger kan forsvares. Trenger ikke. Har aldri trengts.

Så sitter jeg her. Ikke lenger med en sorg over tap. Tap av noen få.

Nå sitter jeg og er lykkelig. Ser berikelsen rundt meg. Ser at jeg er elsket, av de som elsker ubetinget. Av dem som er rause, er omsorgsfulle, er ekte, er gitt til meg, er verdifulle, som uselvisk gir av seg selv før de gir til seg selv, variasjonen av mennesker som gjør at livet mitt er godt, trygt og rikt.

 

Og. Jeg unner alle det samme.

Respekterer alle, selv de uten samme mening som meg. Spesielt dem.

Og. Jeg aksepterer at det er ingenting jeg har gjort galt. At det er andre som har valgt, ikke jeg.

Og. Jeg må aksepterer at andre ikke ser verdien i andre enn seg selv. Deres valg. Deres rett.

 

Men. Jeg kommer aldri mer til å jage etter andre. Aldri mer ligge meg for hugg.

Aldri mer vise at de har satt spor. Såre spor, men levelige.

Bussen har gått, og jeg har valgt å ikke lenger sitte på. Snur og tar en annen vei.

Sammen med min familie, mine nære, mine kjære, mine verdige.

 

Frihet ligger ikke i å kunne dømme.

Men i å tilgi og å leve livet.

Mitt eget.

 

FOR DET = LIVET

 

#familie #kjærlighet #livet #respekt #verdighet #livsvalg #mennesker #mangfold #aksept

TIDEN. RENNER UT.

Photo by Jon Tyson on Unsplash

 

 

TIDEN. RENNER UT.

Så tett. Så tett har vi blitt. Har vi alltid vært. Tettere etter at den vanskelige reisen startet. Eller om jeg kan si når den startet? Det vet jeg ikke.

 

Valget mellom meg og deg. Lett. Det ble deg. Så intenst at det ville ikke vært plass til noe annet, skulle det hjulpet. Hjulpet å være her med deg.

Så intenst. Livet ditt er satt litt på vent. Stoppet.

Så intenst at deler av meg også er satt til side. Følelser, virke, tid og krefter. På pause.

Ingen oppskrift for hvordan best gjøre det. Ingen veileder med punkter å følge.

Ens egne tanker, lærdom og uvitenhet har fått styre. Sammen med andre sin.

 

Man kriger seg gjennom. Noen ganger høyt og tydelig, noen ganger stille. Men målrettet.

Likevel føles det ikke godt nok. Bra nok. Riktig nok.

Man blir jaget av følelsen av sin egen utilstrekkelighet. Der ansvaret vokser seg større enn det du tror du klarer. Følelsen av at det du gjør er feil, men du har ikke annet valg. Fortsette.

 

Ansvaret. Orker ikke ansvaret for meg selv. Finner ikke feste. Til å klare det og. Og godtar det. Godtar. Orker ikke annet.

Inni. Inn i der ønsker jeg at noen bare tok over. Tok over tankene mine. Avgjørelsene. De store. Og noen ganger de små. Uvesentlige.

 

Vi er på vent. Håper at alle kan vente. Vil vente. Ser at vi er verd å vente på. For det er vi. Vi trenger å se sidelinjen der langs veien. Trenger å ha disse viktige noen langs veien vår.

 

Så ber vi til disse høyere makter. Hvem de nå enn er. Hvor de er. Vi ber bare om bedre tider. Litt mer tid. Tid til å komme litt lenger.

 

For tiden renner ut.

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #livet #tiden #behandling #autisme #psykiskhelse #familie #asperger