NÅR NETTENE BLIR LANGE

Photo by Aaron Burden on Unsplash


 

 

NÅR NETTENE BLIR LANGE

Det har vært ett par av dem i det siste.

Bekymringer som ligger der. Noen klare som dagen. Noen ulmende. Enten klar til å komme frem eller visne hen og forsvinne.

 

Fremtiden som for andre ungdommer er fylt av spenning, pirrende lengsel etter noe stort, noe eget, noe som bare gjelder dem.

Den er ikke slik. Akkurat nå. Den gir bare usikkerhet, redsel og nummenhet.

 

Julen gir en liten pause. Vi lar den ta plassen til bekymringene. De blir liggende på vent, til etterpå.

Mistanke. Mistanke om at det er noe mer, ligger gjemt.

 

Ser deg ligge der. Enda mer forsvarsløs enn det du er fra før. Prøver blir tatt. Undersøkelser gjort, mens du døser ut og inn av søvnen. I sengen.

Mennesker som haster forbi. Grønnkledd, hvitkledd. Der de løper av gårde, uten å vite om vårt.

Hensyn blir tatt, men ikke de riktige. Skjønner at de ikke helt vet hva de burde gjort.

 

Men du klarer det. Du kjemper deg igjennom deres uvitenhet. Døsen du er i gjør det mulig. Du følger de som haster forbi med øynene. Rolig blikk. Rolig pust.

Skremmende rolig.

Øynene dine lukker seg, og du sover. Dyp søvn.

 

Alt går bra. Du står i det og vi er på vei hjem. Sitter og ser på deg i speilet. I bilen.

Stille sitter du og ser ut vinduet. Rød og hektisk i ansiktet. Påkjenningen har vært så stor. Men du har stått i det. Med glans.

 

Så er vi hjemme. Adrenalinet som har samlet seg hos deg, må ut.

Spenningen stiger og uroen er tilbake. Angsten eksploderer, som om den skal gjøre igjen for den tiden den var borte.

Du blir dradd med. Skubbet og regjert med. Som om den straffer deg.

 

Etter en stund. Utmattet og sliten. Kroppen er overbelastet. Hode er numment.

 

Brer dynen om deg og forsikrer deg om at vi elsker deg over alt på jord.

Natten er på vei, og kjenner at den kommer til å bli lang. Denne også.

 

FOR DET = LIVET

#asperger #angst #sykehus #autisme #livet #psykiskhelse #familie #natt #fremtid #bekymring

NOEN GANGER RENNER DET OVER

Photo by howling red on Unsplash


 

 

NOEN GANGER RENNER DET OVER

Det er ikke så lett. Når hele meg egentlig skriker i mot deg. Skriker på min hals. At du må forstå. Skriker inni meg. Kjenner at jeg er sliten. Mer enn sliten.

Der du står. Og skriker ut din sorg. Frustrasjon og følelsen av å ikke være verd. Ha verd.

 

Balansen mellom å gi deg frihet og å måtte styre deg. Egne tanker. Egne meninger. Det er viktig. Så utrolig viktig at du er den du er.

Så viktig å gi deg hvert fall følelsen av å ha kontroll. På en god måte.

Men det er ikke lett. For deg. Og det er ikke lett for oss. Alltid.

 

Noen ganger. Noen ganger blir jeg steil. Mot deg. Selv om jeg vet at det ikke vil være bra. Bra for en løsning, liksom.

Men noen ganger, går trøttheten foran fornuft.

Sleivete, unødvendige kommentarer. Som ikke skal såre, men som gjør det umulige mer umulig. Jeg vet jo det. Burde visst bedre.

 

Å ikke se mer enn svart og hvit. Det er så mye enklere, tror jeg. For deg. Enten, eller.

Mens vi på den andre siden ser nyanser. At nyansene er enorme. At nyansene er så vanskelige.

 

Det tar bare noen sekunder. Så er jeg på plass igjen. Frustrasjonen er dempet, undertrykt. Det må den være.

Ordner opp i kaoset. Setter grenser. Gir deg litt rom. Til å tenke. Selv.

 

Det samler seg. Frustrasjoner og mangel på kontroll.

Noe så enkelt for oss. Å si «vi får se».. Så usikkert for deg, så ukjent, så lite kontroll.

 

Så. Så blir det sånn. At noen ganger renner det over. Selv om jeg burde vite bedre. Kunne bedre. Tåle bedre, enn deg.

Likevel.

FOR DET = LIVET

 

#sliten #angst #autisme #asperger #livet #ensom # grenser #mamma #kontroll

HVA ER DU REDD FOR?

Photo by Josh Couch on Unsplash


 

 

HVA ER DU REDD FOR ?

I en verden. En verden der vi sto støtt. Støtt på vår grunn. Den vi hadde bygget sammen.

Vi sto lenge rakt. Så falt vi. Du. Og oss.

 

Kartet vi fulgte ble uklart, terrenget ble vilt og stien ble visket bort under føttene våre.

Vi levde i en fabel. En roman, der handlingen plutselig ble splintret opp og fliset.

 

Vi ser du er redd. Men hva er du redd for?

Lenge gikk vi. Uten å se dypere. Ned der redselen din lå. Fikk ikke tak i den, skjønte ikke årsaken.

Vi skulle finne årsak, noe som kunne forklare på en logisk måte. Slik at vi alle forsto og kunne gjøre noe, beskytte deg. Oss.

 

Ingen logikk. Ingen sin skyld. Ingen særlig årsak.

Ukjent terreng. Utstyrt med et dårlig kart. Vi hadde bare evnen til å overleve. Hele tiden overleve.

 

Redselen kom. Og gikk. Hver eneste dag. Før du var klar. Før du hadde stått opp og dagen var begynt. Der andre var nyladet, var du utladet. Aldri nok til å kjempe. Kampene som sto i kø utenfor døren.

 

Ser på deg. Ser fortvilelsen herje i ansiktet ditt. I kroppen din.

Usikkerheten som bare øker, der du prøver å ta valg. Velge enkle valg. Valg som vokser seg store som det verste monster, om du ikke lar det vinne.

Du lar det vinne. Hver gang. Slik kan du ha kontroll over angsten. Valget mellom to onder. Der du taper uansett.

 

Så. Hva er du redd for? Ingenting. Du er ikke redd for noe.

 

Men du er redd for følelsen. Følelsen at det kanskje kommer til å skje noe forferdelig. Redd for noe som aldri kommer til å skje. For du gir deg hen før den tid.

Du gir opp lenge før den tid.

Så du er redd for redselen. Følelsen av å være redd. Den er så sterk, at det blir virkelig. Alt det som ikke er riktig, blir rett. Hos deg.

 

Det blir så fattig å si at du ikke skal være redd. Ikke trenger det. At det ikke riktig å være redd for ingenting.

 

Så. Å spørre deg hva du er redd for, blir feil. Å tro at det vi sier til deg gjør det bedre, blir feil.

Men vi er der. Både i det og ved siden av. Alltid der med deg, for deg. I tro om at angsten en gang skal visne til støv og blåse bort for alltid.

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #redsel #asperger #autisme #familie #livet #psykiskhelse #ungdom #kamp

PRØVENE I LIVETS SKOLE BLIR LANGT FRA ALLTID BESTÅTT

 

PRØVENE I LIVETS SKOLE BLIR LANGT FRA ALLTID BESTÅTT

 

Fremtiden. Ikke visste vi hva den ville bringe den gang. Den gang det ikke var så vanskelig som nå.

Igjen inspirerer tekster meg. Det andre har satt ord på,  når jeg ikke finner dem selv. Leser denne teksten og ser. Tenker. At dette er også mine ord. Dine ord.

 

Stadig På Leit

du sko ha spørt for nåken år si
og eg ville ikkje ha nølt
eg sko ha svart deg klart og tydelig
koss livet sko bli vølt
for eg visste møkje mer då
va så sikker i min sak
dei rette standpunktå va fler då
hovet klart og ryggen rak

 

det e nesten ingenting igjen av det som va
sannheten e vanskelig og det e kanskje bra
eg e på leit
eg tvile på det mesta og vet knapt nåken ting
truå e forvist og virre kvilelaust omkring
men det e greit - det e heilt greit

 

eg visste godt då eg va yngre
koss et liv burde bli levd
nå e det ganske møkje tyngre
å væra klar når svar blir krevd

prøvane i livets skule

blir langt fra alltid bestått

og det e greit å skamma seg ein smule
viss ein gjør store ting te smått

 

alt flyte fritt omkring
og eg flyte med
går usikkert i ring
men blir kje redd av det
eg blir redd av dei som meine
at å ta liv for tru e rett
som anser seg som reine
og som alltid vet

Bjørn Eidsvåg

 

 

Å miste retning. Å bli litt slukt av håpløsheten. En liten stund. Innimellom alt. Er greit.

Man må bli slukt litt av og til. Så lenge man lover seg selv at man skal komme seg opp igjen. Da er det greit.

Man må være trygg på seg selv, tror jeg. Ikke at man skal klare alt, men at man skal gjøre alt i sin makt for å få det til. Og love. At om man ikke klarer det selv, så må man spørre om hjelp. Det er helt greit.

Man må stole på at man kan være svak uten å briste. At det man hadde før, må tenkes om igjen. Tenkes nytt. Det går greit.

 

Å tvile på seg selv fordi ingenting virker. Ikke klare å holde ryggen rak. Blikket klart. Det går greit, det.

Så lenge man holder løfte om å reise seg. Strekke seg. Høyere enn før. Klatre på erfaringene, feilene, seirene.

 

Da er det greit, helt greit.

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #kamp #asperger #autisme #livet #familie #psykiskhelse #fremtid

RUN FROM FEAR. FUN FROM REAR!

Photo by Jake Lucifer on Unsplash


 

 

RUN FROM FEAR. FUN FROM REAR......NOEN GANGER ER DET GREIT Å GJØRE RART!

 

Faktisk så har det tatt tid. Tatt tid å skjønne at det går an å gjøre rare ting. Med en mening bak.

Rare ting som for andre ville vært merkelig. Men for oss. For deg? Meningsfylt. Nødvendig.

 

Tidligere har jeg fortalt om toppturene våre. Turer som har måtte vært godt planlagte, som har måttet blitt vurdert etter alle sikkerhetsregler. Som har vært like krevende som hvilken som helst annen topptur. Topptur utenfor døren, men hånden trygt plassert på dørhåndtaket.

Turene våres utenfor døren. Sitte på benken. Å skjenne at det er så skjørt som det. Å få denne turen vår til å være meningsfull. Ikke føles bortkastet for deg. Ikke skjennes rar. Ikke der og da.

Å telle stolper bortover veien. Sånn at du ikke går for langt. Sånn at du holder det trygt. At telling av stolper blir det som er viktig å følge med på. Ikke bilene som haster forbi. Ikke angsten om at du går bort fra huset.

Når angsten blir for stor. Når vi pakker deg inn i dynen, og setter oss i bilen. Kjører av gårde. Prøver å få tankene dine festet på det som skjer utenfor vinduet. Bevegelsene. Inntrykk som tåles bedre enn å sitte lammet i dine egne tanker. Motorduren, bevegelser, humper, lyder, stillhet, små samtaler mellom oss foran. Bedre enn tankene dine. Akkurat da.

 

Hjelpe deg å regulere. Regulere alt som blir for mye. For lite. For sjelden. Finne motivasjon. Den indre. Hos deg. Den som er så vanskelig å finne. Og noen ganger finner vi den på den rareste måten, på de rareste steder og på de rareste tider.

Lirker og lurer. Ja. Vi lurer og. Ikke ofte, men noen ganger. Når resultatet er viktig. Er viktigere enn det du mener. Noen ganger.

 

Rare ting blir til gode historier. Vi jakter på historier du kan fortelle. By frem som nyheter under middagsbordet. Slik som vi alltid har gjort. Viktigere nå enn før. Slik at du også har noe. Noe å bidra med. Viktig.

Nå når alt er blitt så begrenset, så regulert, så vanskelig. Livsviktig.

Opplevelsene dine. Dine historier blir noen ganger rare. Fordi vi har gjort noe rart. Noe som vi synes er viktig, riktig og nødvendig. Men kanskje litt rart. Fint.

 

For noen ganger er det greit å gjøre noe rart.

 

FOR DET = LIVET

#angst #asperger #utpåtur #livet #psykiskhelse #rareting #motivasjon #historier

NÅR FORANDRING IKKE FRYDER

 

NÅR FORANDRING IKKE FRYDER

 

Noen ganger. Da bare skjer det. Annet enn det som vi sa. Planla.

Noen ganger går det bra. Noen ganger ikke.

Hvilken ganger som gjelder når, vet vi aldri.

 

Ofte blir det slik. At du allerede har bestemt hvordan det må bli. Må være. For at du skal klare å være med. Gjennomføre.

Det er de gangene det ofte ikke går så bra. Når viljen din. Måten din. Er låst til det angsten har bestemt. Fremgangsmåten som må til for å gi den det den vil ha. Berolige den.

Det er ikke sjelden vi har løpt i alle retninger. Føles det som. For å tilrettelegge. Ikke for deg, men for angsten. Vi har matet den, og deg. Godtatt dens umulige krav. Prøvd.

 

Så. Etter en stund. Når ikke vi lenger kunne fungere slik. Alle. Da prøvde vi omvendt. Ikke godta å være en del av, ikke mate, ikke leve etter din angst.

Små vendinger som gir oss pusterom. Som gir oss litt mer ro enn kaos.

Angsten er der. Hos deg. Noen ganger sterk, noen ganger levelig. Men alltid til stede.

 

Et nytt medlem av familien som ikke er velkommen men likevel må behandles med respekt og tålmodighet. For den er, tross alt i din skikkelse.

Om vi klarer å se forskjell på den og deg, så klarer ikke du det samme. Det vi ser er angsten, ser du deg selv, dine meninger, din måte.

Det er ikke du og angsten. For deg er det bare angst.

 

Jeg nekter. Hver eneste dag. Å godta noen andre enn deg. Skiller angsten fra deg i enhver anledning. Forteller deg at det jeg nå ser, opplever. Er angsten sin vilje. Ikke din.

Du klarer ikke høre. Høre at det er noe annet enn deg selv, der inne. Svart/hvit tenkning.

At angsten vokser og gror seg fastere for hver gang du godtar det den sier. At overlevelsesmekanismen er skrudd på. Hele tiden. I tilfelle.

Angst før fornuft. Angst før utprøving. Angst før livet som skal leves. Av deg.

 

Å klare å jobbe den bort. Det har vi prøvd. Det har vi fått eksperthjelp til. Det har vi satt i system. Jobbet med. Lenge.

Det eneste holdepunktet du hadde, rokket vi med. Sparket beina under deg, hver gang vi prøvde å utfordre.

Så der sto vi. Alle hjelperne rundt. Som i en ring der du lå i midten. Hjelpeløs. Uten krefter eller evne til å klare deg uten. Angsten. Den som du tror har passet på deg. Beskyttet deg mot alt du kunne klare å komme på.

Så der lå du. Lammet og ikke kunne gjøre noe. Bombardert med strategier, formaninger, behandlinger, samtaler. Som du ikke klarte å prøve. Ikke klarte å se hvordan du skulle bruke det. Inni deg.

 

Den indre stemmen din som skal vise vei. Den du skal ha en dialog med. Den som skal ta valg ut fra lærte strategier og erfaringer.

Den var ikke der. Kneblet av angsten og dens følgesvenner.

For angsten opererer ikke alene. Den viser seg i ulike former og situasjoner. Forkledd som fornuft. Forkledd som sinne. Forkledd som ritualer. Forkledd som likegyldighet. Forkledd som rigiditet. Forkledd som. DEG.

 

Så. Her er vi. Ikke der vi trodde vi skulle være. Men vi er heldigvis sammen. Om alt. Om smerte, glede, redsel og seire.

Vi er fortsatt sammen i kampen. Ikke gitt opp. Ikke gitt angsten rett.

Vi har gitt den motstand, vi holder den i sjakk når vi kan. Tar den med oss, bare den klarer å oppføre seg. Vi gir den lov til å være der, så lenge vi får gjøre noe av det vi vil. Noe av det du også vil, ikke bare den.

Vi har gitt opp. Gitt opp tanken om at den vil forsvinne for godt. At fraværet vil bli for alltid.

 

Vi har gitt deg mulighet til likevel å leve der du klarer å leve livet ditt. Sammen med angsten.

Vi har godtatt den, og vi forstår den bedre.

Og vi forstår deg. Mye bedre enn før. At du er sliten. Utslitt av å hele tiden leve på høygir. Hele tiden ha en tanke om å være i beredskap.

Målet vårt nå er å lære deg. Og oss. Å leve med den. Takle livet likevel.

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #asperger #autisme #livet #psykiskhelse #familie #forandring #leve

DE NÆRE TING

Photo by Ravi Roshan on Unsplash


 

 

DE NÆRE TING

Fra jeg var liten. Siden den gang min bestefar sang denne for meg. Siden den gang har denne teksten betydd noe for meg. Den har gitt meg ulik mening, etter hvor jeg har vært i mitt liv.

Les teksten, så skal jeg si litt mer om akkurat det.

 

Ditt sinn monne flyve så vide omkring.

Det er som du glemmer de nære ting.

Det er som du aldri en time har fred,

Du lengter bestandig et annet sted

 

Du syns dine dager er usle og grå.

Hva er det du søker?

Hva venter du på?

Når aldri du unner deg rast eller ro.

Kan ingenting vokse

Og intet gro.

 

Gå inn i din stue,

Hvor liten den er.

Så rommer den noe ditt hjerte har kjær.

På ropet i skogen skal ingen få svar.

Finn veien tilbake til den du var!

 

Den lykke du søker

Bak blånede fjell.

Kan hende du alltid har eiet den selv.

Du skal ikke jage i hvileløs ring,

Men lær deg å elske de nære ting

 

Tekst : Arne Paaske Aasen

 

 

Akkurat nå. Nå handler den om deg. Om kampen din. Om å miste seg selv. Om å ønske seg et annet sted, enn der det er vanskelig.

Den handler om hvor viktig det er å være nær hverandre når det stormer. Å vite at man ikke er alene. Selv om man vil være det.

Den er så enkel. Så tydelig. Den sangen. Der den formaner deg om å ikke kaste bort livet på uvesentligheter, se det som er nært deg og finne lykken i deg selv. Så enkelt, så vanskelig.

 

Den handler om angsten. Som ikke unner deg rast eller ro. Den som jager deg rundt uten annet en et mål om å ødelegge deg.

Om rastløsheten som tvinger deg. Kaoset som tvinger deg rundt i ring. Ikke fremover.

 

Men. Akkurat nå handler den om håpet. Håpet om bedre tider, bedre dager.

Den forteller at kanskje ikke bedring ligger i å vente. Tanken om at lykken og bedring ligger bak de blånede fjell.

Men at vi begynner med de små ting. De nære ting. I oss selv. Der inne må det begynne.

Vi må lære å elske oss selv. Først.

 

FOR DET ER = LIVET

 

#angst #asperger #autisme #psykiskhelse #familie #denæreting #livet #håp #elskesegselv #depresjon

NÅR ENGLER DALER NED I SKJUL

 

NÅR ENGLER DALER NED I SKJUL

 

Det er så lett for å la være. Det samme hver dag. Være inne istedenfor ute. Være alene, enn å være sammen.

Slippe å prestere når du ikke har noe særlig å gi.

Nesten som om det å få. Andres tid, blir et uovervinnelig krav om å måtte gi tilbake. Orker ikke stå i gjeld. Følelsen av å ikke strekke til.

 

Når det å være sammen med andre gir deg så mye. Redselen for kravet henger over deg, at det å gi tilbake blir så all for stort.

Man blir redd for å ikke kunne være det samme. Bety det samme for andre som andre betyr for meg.

Redd for at jeg en dag sitter og ser rundt meg, og ingen er der.

 

All energi blir gitt ut. Hver dag. Ingenting til overs. Til meg selv eller andre rundt.

 

Så. Så finnes disse englene. Disse som ser forbi. Skjønner. Forstår. Uten for mye forklaringer. De sitter tålmodig og hører på når alt bare blir for mye.

Disse englene. Som når du ser de, renner tårene. Av takknemlighet. Av godhet. Av en ubeskrivelig gjeld. Som jeg håper jeg kan gi tilbake. På ett eller annet vis. Snart.

 

Det er så lett for å bli sittende. Alternativet er så strevsomt. Så vanskelig å bruke kreftene til annet enn det som er hjemme. Det blir nesten egoistisk, tenker jeg. Å bruke tid på annet.

 

Men. Disse englene gir aldri opp. De er der. Selv om.

Uselviske. Omsorgsfulle. Kjærlige. Tålmodige.

Det blir så dyrebart. Tiden man bruker utenom.

Så. Når man først klarer det. Løsrive seg litt. Da er de der. Englene. Favner om meg. Gjør meg trygg. Gjør meg godt.

 

Så når engler daler ned i skjul. Da skal de vite. Disse englene. At styrken de gir meg er med på å gjøre dagene bedre.

De skulle bare visst disse englene. Men det tror jeg de gjør <3

 

FOR DET = LIVET

 

#engler #livet #vennskap #styrke #kjærlighet #tålmodig #familie #venn #omsorg #tid

Å JAGE ETTER ANDRE

Photo by George Pagan III on Unsplash


 

 

Å JAGE ETTER ANDRE

(Personlig innlegg)

 

Der sto jeg. Så opp på dere. Smilte. Boblet av glede, av kjærlighet. Elsket tiden med dere, følte meg viktig. Følte meg hel. Løp i mellom, ristet og slet. For å få oppmerksomhet. For å få være en del av.

Jo større avstanden ble, jo viktigere var det å bevise at jeg var verdig. Verdig som menneske. Som meg. Barnslig sinn tenker slik. At det er feil med en selv, når feilen ligger annet steds hen.

 

To verdener. Der den ene ikke ville være en del av min. Og der den andre likevel jaget etter. Jaget for å bli godtatt, anerkjent, føle seg verdig.

At det kunne være viktig, tenkte jeg. At det kunne være riktig, tenkte jeg. Og likevel kunne være sammen? Gi hverandre det alle trenger. Ubetinget kjærlighet. Det trodde jeg på. For det ble jeg lært.

Noen ganger. Noen ganger var vi så nære. Sånn jeg ønsket det skulle være. Sånn jeg så andre hadde det. Trygt å vite at jeg hadde dette jeg og. Trygt.

Da tenkte jeg at jeg hadde gjort noe godt. Noe riktig. Trodde jeg. Gjort noe som gjorde meg verdig. Som gjorde meg godtatt.

Det var viktig. Å hele tiden holde på det gode. For verdigheten. Måtte ikke forsvinne.

Så lenge jeg var det den andre ville jeg skulle være, gjorde, levde. Da visste jeg at verdigheten min i andres øyne, steg.

 

Å være snill, raus, tilgivende, omtenksom, ikke dømmende, se etter det gode i alle. Har vært mitt mantra helt siden jeg var liten. Blitt lært til meg av de menneskene som har vært nær meg. Viktige mennesker. Gode mennesker. Umistelige mennesker.

Takknemlighet for at dette var de verdiene som ble valgt for meg. At det var dette som var viktig for oss. Oss nære.

 

Så skjer livet. For oss alle. Skjebnen styrer og valg blir tatt. Må tas. Ellers kveles man. Men ingen av dem gjør en til et dårlig menneske. Den gjør oss bare til et menneske. Bedre mennesker. Mennesker med evne til å se mangfoldet. Til å se andre muligheter.

Det som hele tiden har vært meningen. Å være og leve som et menneske.

Å leve ute i det frie liv. Der valg og vendinger må tas. For en selv og på vegne av andre. Man står der alene eller sammen og navigerer seg selv ut fra egen overbevisning.

Verden er der, enten man vil se den eller ikke. Man kan ikke gjemme seg bak andres ord. Slippe å mene. Slippe å måtte ta stilling til livet. Da er man ikke et menneske, men en horde av sauer.

Man kan ikke velge å forholde seg til livet, bare når en vil.

Man tar de valg man må. Ut fra livets krav. Man kan ikke gjemme seg bort, velge bort det som ikke passer en selv, ukritisk velge bort kjære og nære. På jakt etter å bli det perfekte.

 

Man kan ikke tro at det eneste riktige er en selv. Da er man blitt blind. Blind for mangfoldet. Blind for kjærlighet. Blind for berikelse. Blind for medmenneskelighet. Blind for raushet. Blind for omsorg.  

Tenk å gå rundt å tro at men er rik, men faktisk være den fattigste av alle. Repertoaret blir snevert og likegyldig.

Man ser bare seg selv. Man opphøyer seg selv. Hva blir man rikest av? Å opphøye seg selv, eller opphøye andre?

Respekt og aksept. Ubetinget.

Er så utrolig takknemlig for å ha lært. Ikke bare hvordan ordene brukes, men også hvordan de føles. Har sett hva de kan gjøre med andre når de blir gitt med hjertet. Ikke misbrukt.

Respektere andre for de valg de tar. En tanke om at alle mennesker er verdige. For det er ikke vi som skal dømme?

 

Så nå når jeg er blitt eldre. Gammel. Da først slutter jeg med å jage. Jage etter mennesker som ikke vil. Ikke finner meg verdig. Ikke ønsker å være en del av det jeg er. Slutter å forsvare noe som ikke lenger kan forsvares. Trenger ikke. Har aldri trengts.

Så sitter jeg her. Ikke lenger med en sorg over tap. Tap av noen få.

Nå sitter jeg og er lykkelig. Ser berikelsen rundt meg. Ser at jeg er elsket, av de som elsker ubetinget. Av dem som er rause, er omsorgsfulle, er ekte, er gitt til meg, er verdifulle, som uselvisk gir av seg selv før de gir til seg selv, variasjonen av mennesker som gjør at livet mitt er godt, trygt og rikt.

 

Og. Jeg unner alle det samme.

Respekterer alle, selv de uten samme mening som meg. Spesielt dem.

Og. Jeg aksepterer at det er ingenting jeg har gjort galt. At det er andre som har valgt, ikke jeg.

Og. Jeg må aksepterer at andre ikke ser verdien i andre enn seg selv. Deres valg. Deres rett.

 

Men. Jeg kommer aldri mer til å jage etter andre. Aldri mer ligge meg for hugg.

Aldri mer vise at de har satt spor. Såre spor, men levelige.

Bussen har gått, og jeg har valgt å ikke lenger sitte på. Snur og tar en annen vei.

Sammen med min familie, mine nære, mine kjære, mine verdige.

 

Frihet ligger ikke i å kunne dømme.

Men i å tilgi og å leve livet.

Mitt eget.

 

FOR DET = LIVET

 

#familie #kjærlighet #livet #respekt #verdighet #livsvalg #mennesker #mangfold #aksept

TIDEN. RENNER UT.

Photo by Jon Tyson on Unsplash


 

 

TIDEN. RENNER UT.

Så tett. Så tett har vi blitt. Har vi alltid vært. Tettere etter at den vanskelige reisen startet. Eller om jeg kan si når den startet? Det vet jeg ikke.

 

Valget mellom meg og deg. Lett. Det ble deg. Så intenst at det ville ikke vært plass til noe annet, skulle det hjulpet. Hjulpet å være her med deg.

Så intenst. Livet ditt er satt litt på vent. Stoppet.

Så intenst at deler av meg også er satt til side. Følelser, virke, tid og krefter. På pause.

Ingen oppskrift for hvordan best gjøre det. Ingen veileder med punkter å følge.

Ens egne tanker, lærdom og uvitenhet har fått styre. Sammen med andre sin.

 

Man kriger seg gjennom. Noen ganger høyt og tydelig, noen ganger stille. Men målrettet.

Likevel føles det ikke godt nok. Bra nok. Riktig nok.

Man blir jaget av følelsen av sin egen utilstrekkelighet. Der ansvaret vokser seg større enn det du tror du klarer. Følelsen av at det du gjør er feil, men du har ikke annet valg. Fortsette.

 

Ansvaret. Orker ikke ansvaret for meg selv. Finner ikke feste. Til å klare det og. Og godtar det. Godtar. Orker ikke annet.

Inni. Inn i der ønsker jeg at noen bare tok over. Tok over tankene mine. Avgjørelsene. De store. Og noen ganger de små. Uvesentlige.

 

Vi er på vent. Håper at alle kan vente. Vil vente. Ser at vi er verd å vente på. For det er vi. Vi trenger å se sidelinjen der langs veien. Trenger å ha disse viktige noen langs veien vår.

 

Så ber vi til disse høyere makter. Hvem de nå enn er. Hvor de er. Vi ber bare om bedre tider. Litt mer tid. Tid til å komme litt lenger.

 

For tiden renner ut.

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #livet #tiden #behandling #autisme #psykiskhelse #familie #asperger

NÅR SOLEN KASTER LANGE SKYGGER

 

NÅR SOLEN KASTER LANGE SKYGGER

 

Sol. Kulde. Motstridende krefter, men likevel så vakker i sammen.

Vi gjorde ikke så mye av det den dagen. Den dagen vi tok Buddy med oss. Lett og ledig ut.

 

Avkreftet og bekreftet lengde og tid. Viktige forberedelser for å kunne klare det siste hinderet. Døren ut.

Det er ingenting som er så elektrisk som minuttene før. Om jeg klarer å holde på deg. Holde på viljen din.

Lang planlegging virker aldri. Virker imot. Jeg må satse når jeg ser de små tegnene. Hører at du er der du må være. For å gå ut.

Unngåelsen din er automatisk. Nei, før du har tenkt. Kjent. Følt. For det er det tryggeste.

 

Ingen indre motivasjon. Hos deg. All motivasjon er hos meg. Må komme fra meg. Ingenting av det som er vanlig, trigger.

Lysten. Viljen. Må plantes. Akkurat når jeg ser du kan. Når jeg ser det kan nå inn. Gi deg noe.

Det er ofte det som er uvanlig som treffer. I dag? Tja.

 

I dag var det bare oss hjemme. Alle de andre var ute i solen. Gått til sitt og sine.

Hadde jeg visst hva som trigget deg, så hadde jeg brukt det. Hver gang. Men det er aldri det samme. Det er hemmeligheter som jeg ikke klarer å få tak i. Bare du vet.

Så. Da tenker jeg at solen, kulden, de lange skyggene solen lager på veien, bilde av oss der vi går sammen, isrosene som har lagt seg rundt alt på sin vei. Det trolske. Det friske. Lukten. Lyset. At jeg ikke spurte. Bare gjorde oss klar. Ukomplisert. Enkelt.

 

At det var dette som trigget deg. I dag.

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #autisme #asperger #livet #psykiskhelse #familie #utpåtur #motivasjon #vilje #desmåting

EN DAG DET VAR PASSELIG AV ALT

Photo by Patrick Tomasso on Unsplash


 

EN DAG DET VAR PASSELIG AV ALT

 

Ikke visste jeg at det skulle bli en slik dag. Ikke du heller. Den bare kom. Dalende ned som om det var helt rimelig.

Helt rimelig at en dag som denne kunne komme når den ville. Og det gjorde den akkurat i dag.

 

I sofaen. Med kaffien min. Nyheter på tv. Litt lavt. En ro. En forventning om ro. Kjente det så sterkt. Uten mål og mening kjente jeg at denne dagen hadde all mulighet til å bli god. Bra. Fin. Rolig.

 

Ingenting på planen. Ingenting uvanlig. Annet enn det vanlige. Rutinen som er så innarbeidet, men enn så viktig at den likevel må stå der. På tavlen.

Til spott og spe, nesten. Ingen ser på den. Rutinen. Vi bare vet.

Ved siden av meg. Godt krøllet sammen. Der ligger Buddy. Sover. Rykker i munnen, på jakt etter gode historier, gode dager. Han også.

Snart på tide. Snart på tide å vekke Buddy. Han skal nemlig vekke deg. Det beste du vet. Å kjenne den ivrige snuten, våt og kald. Skubber i deg, i dynen. Gir seg ikke før du søvnig løfter hånden. Og klør på øre. Det beste han vet.

 

Står der og ser på deg, der du sovner mellom hver ørekløing. Brått vekket for hver gang av Buddy sin bestemte nese, som nærmest løfter hele hånden din rett til værs med snuten sin.

Så gjør han som han pleier. Når han blir for utålmodig. Begynner å lete etter det nest beste. Sokker. Helst brukte.

Du sitter deg opp. Er nysgjerrig på om han finner noen og ler høyt når han gjør det. Stolt svinser Buddy rundt. Hode høyt hevet. Hale som smeiser borti alt på sin vei. Stolt for å ha funnet sokkene dine.

Du ler. Koser deg med å se på ham. Luringen.

Så blir det som det pleier. Mye tumulter og lokking for å få ham til å slippe sokkene igjen.

Du må gjøre det du, som får han til. Sier jeg. Til deg.

Buddy vet hva som kommer. Og løper ned trappen. Med deg etter.

 

Han har det med å tøye stikken for langt. Han Buddy. Så det blir til at jeg må overta. Roe ned. Dere begge.

Buddy går til sitt og du sjekker kjøleskapet for mat du ikke har lyst på. Ikke enda. Altfor tidlig. Du spiser når du vil, sier jeg. Hver dag. Bekrefter det samme. Hver dag.

 

Sommeren er enda her. Ute på terrassen.

Den gjør så godt, varmen og den svale vinden. Vinden som i dag kommer fra havet. Med lukt av salt.

En runde rundt. Der ute på terrassen. Så går du inn igjen. Venter litt på at jeg skal komme etter. Står der litt. Midt på gulvet.

 

Hva er planen i dag?

 

Jeg ber deg gå bort å se. Se på hva du allerede vet. Jeg vet. Men som jeg vil du selv skal minne deg på.

Jeg ser på deg. Du har en ro over deg. I dag. En kontroll som ikke er der av frustrasjon. Den bare er der.

Uten å si noe særlig mer, fortsetter du med det du skal. Har planlagt.

I dag. I dag gjør du det uten tvil. Uten angsten. Den er liksom ikke der. Du er for rolig til det.

 

Viljen til å prøve er sterkere i dag. Det ser slik ut.

På en slik dag blir nesten usikkerheten min større. Usikkerhet over hvor mye jeg skal gi deg av utfordringer. På en dag som er så god som i dag.

En tanke om at i dag. At en slik dag vil være en god dag for å utfordre deg? La deg utfordre deg selv?

Er det slik man tenker? At en god dag skal brukes til utfordringer som man vet ikke tåles?

 

Det er så lett å lete etter normalen. Få en følelse av at i dag har vi gjort noe som er vanlig.

Før. Når det var tidlig i reisen vår. Da jaktet vi på det normale. Kjente seier over det vi klarte å få deg igjennom. Tviholdt på det. Prøvde å presse deg inn i et mønster som så bra ut. På utsiden.

Selv om vi visste. Visste at du ikke mestret. Ikke klarte å følge med. Vi så det jo!

Likevel var alle rundt opptatt av det som var standard. Normalen. At det var der vi ville ha deg.

 

Nei. Vi som sikkert mange andre krigere, har sett at kampen skal ikke ligge der. Skal ikke ligge i det normale. I standard.

Den skal ligge der du er. Til enhver tid. Kjempe sammen med deg. Ikke over deg. Ikke alene for deg. Men sammen.

 

Det betyr. Det betyr at de dårlige dagene kommer. De er der og vi er der med deg i dem. Holder deg oppe selv om du er nede. Tilrettelegger for deg, bygger og stålsetter deg. For disse dårlige dagene.

Så når de gode kommer. Når fraværet er der. Da bare lar vi deg nyte. Vi utfordrer ikke. Vi nyter med deg. Lar deg sveve litt. Kjenne på friheten. Bli litt salig.

Ser på at hele deg er litt skrudd av. På en god måte.

 

Utenpå. Utenpå meg selv. Er roen. Innenfor litt kaos. Litt angst. Litt uro.

Uro for hvor lenge den varer. Denne gode dagen. Timene.

Så. Det er blitt litt slik. Uro når du står i de dårlige dagene. Uro for hvor lenge den gode varer.

Men det er greit. Jeg tar gjerne litt uro for deg. Jeg skulle gjerne tatt alt.

 

Men enn så lenge. En god dag. Passelig av alt. Og vi nyter. Vi lar deg nyte.

 

FOR DET = LIVET

 

#autisme #asperger #angst #godedager #familie #livet #utfordre #psykiskhelse

LUFTEN BURDE VÆRT FRI FOR ALLE

 

LUFTEN BURDE VÆRT FRI FOR ALLE

Mye er blitt sagt og gjort. Men ingen har nådd riktig inn. Ikke vi. Ikke andre. Du sitter alene med spørsmålene. Men ingen svar. Alene med smerten. Alene med redselen.

Der inne et sted. Der tornene har sine røtter. Der innerst inne. Der ingen når inn. Der vokser og lever det vonde. Nærer av dagen. Dagen din som skulle vært uten stengsler, skulle vært i frihet. Skulle vært ute i verden. I luften.

I den samme luften som alle andre, som de andre med den største selvfølge puster inn. Ut. Bruker. Lever av. Overlever på.

 

Luften din er oppbrukt. Den samme luften blir pustet ut og inn igjen. Blir ikke skiftet ut. Blir ikke fylt med lukter av vær og vind. Av kulde eller varme. Av naboens middagslaging.

Ingenting er i luften din. Den er brukt opp til det minste atom. Av bare deg.

 

Den eneste gangen den får nytt giv. Nytt liv. Er når jeg åpner vinduet. Åpner vinduet eller døren ut. Lar det friske komme inn. Opp til deg. Inn til deg.

 

Håper. At det som er så selvfølgelig. Luften. Skal gi deg noe. Skal gi deg følelse av noe godt, noe friskt, noe nytt.

 

Jeg har en tanke. Så sterk. Så enkel.

En tanke om at de små tingene er viktige, når de store er for vanskelig.

Har en tro på at denne selvfølgeligheten skal virke på deg. Enten som et frø til en tanke, eller som noe som bare sniker seg inn uten at du trenger å tenke for mye. Bare ta imot følelsen. Den gode.

 

Luften bringer med seg så mye. Håp om en ny vår. Håp om kulde og snø. Håp om noe godt å spise. Håp om minner som har vært. Om gode, men også vonde dager.

Likevel er det så viktig og så riktig for meg. Å be luften være sendebud. Bruke den. Be den bringe følelser som kan vekke noe. Inni deg.

Be luften om å ta med seg noe godt. Noe som setter i gang tankene på en annen tid. Gode minner.

 

Jeg bruker luften hver dag. Som bud til deg. Også i dag.

 

I dag. En nededag. En dag som ikke har fått lov å være oppe. I luften.

Så. I dag bar luften med seg lukten av jul. Røkelse på bordet. Som gjorde at du etter en stund. Etter at den hadde fått virket litt, kom ned. Så på meg og bekreftet. Alvorlig. Stille, men med et snev av håp og forventning i stemmen.

 

«Det er snart jul. Jeg kan lukte det».

 

Og jeg ser på deg og tenker. Tenker at luften burde vært fri for alle.

 

FOR DET = LIVET

 

#autisme #asperger #angst #frihet #stengsel #familie #uro #psykiskhelse #livet

NOEN GANGER BOBLER DET OVER

 

NOEN GANGER BOBLER DET OVER

En eksplosjon av glede kommer løpende ned trappen. Det lange håret ditt henger ikke livløst ned forran øynene dine. Det er fint trukket tilbake i strikk. Øynene dine er livlige. Tindrer av glede. Ordene dine går litt i ball. Så mye du skal huske å si. Få frem riktig. I riktig rekkefølge.

 

Det blir ikke sånn. Hulter til bulter kommer ordene som skal fortelle meg om gleden din. Hvorfor du er så glad. Akkurat nå.

Jeg ser på deg med forventning. Med litt store øyne. Ikke overrasket, har sett dette før. Hører på deg. Fortellinger om spillet ditt. Om kampene dine. Seieren. Poengene.

 

Du tar meg inn i historien. Helt fra begynnelsen. I detalj. For du vil så gjerne dele gleden din.

Frem og tilbake over gulvet. Traver fra den ene enden av stuen til den andre.

Buddy ligger på sofaen og følger deg med øynene. Frem og tilbake. Som om han skjønner det du sier og er oppriktig interessert i din spillverden.

 

Innimellom detter jeg litt ut av historien. Ikke for det jeg ikke vil høre på deg. Men fordi jeg blir så fasinert av deg. Av denne siden av deg. Den glade. Overstadige glade deg.

Energien du har. Den gode. Som jeg nærmest kan se bobler inni deg. Ukontrollert. Gleden fordeler seg ut i alle kriker og kroker. Helt ut i fingrene.

Du trekker pusten. Raskt. For ikke å glemme hva du holder på å fortelle.

 

Jeg sitter og hører på deg. Gir deg bekreftelse der det er naturlig. Hmm`er der det er naturlig. Nikker og smiler der det er naturlig.

Jeg er blitt god. God på historiene dine. Karakterene dine i spillet. Forstår og kjenner igjen de ulike navnene og nivåene.

Kan finne på å spørre deg om ulike ting. I spillet. Gleden hos deg når du ser og skjønner at jeg forstår. At jeg kan det du snakker om. At jeg gir noe tilbake til deg. Noe som er viktig. For deg.

Noen ganger. Når iveren din er høyest. Da kan vi prate lenge. Om spillet ditt. Du tar meg med på en reise inn i en verden. Med drager. Kamper. Trollmenn. Alver. Masse magi.

Du elsker å fortelle meg. Elsker å formidle. Med hele deg.

 

Så. Så ble du litt tom. Nesten utslitt av alle boblene inne deg. Du går opp igjen.

 

Stillheten senker seg i stuen. Buddy sukker tungt. Som om han har holdt pusten.

Sukker tungt jeg og. Men av litt sånn glede. Gleden over å se deg boble. Litt sånn over.

Disse stundene viser meg at du er der. Er der inne i deg.

 

Og så takknemlig for å kunne være her sammen med deg når det bobler. Over.

 

FOR DET = LIVET

 

#autisme #asperger #angst #glede #familie #hverdagsglede #livet #psykiskhelse

EDDERKOPPENS NETT

 

EDDERKOPPENS NETT

 

Solen er på vei. Opp over fjellene. Den lager så fine farger, der den sakte stiger. Uvitende om at jeg sitter her og ser på den, ventende.

Kaffekoppen er varm. Kjenner den brenner inni hånden min. Kjenner jeg burde sitte den ned. Men jeg bare fortsetter å stirre på solen. Sier til meg selv at jeg skal sette den ned når solen bare er kommet litt til opp. Tar meg en god slurk. Varm. Altfor varm.

Solen fortsetter. Den vet fortsatt ikke at jeg sitter og ser på den. Venter på at den skal se meg. Gi meg varme.

Frysninger. Av en altfor varm kaffe og en gryende sol.

 

Ser at dampen fra nattens fuktigheter, begynner å stige opp i luften. Det damper av terrassegjerde. Av huset.

Det glinser i vannperlene som ligger spredt utover alt. Det skinner.

Så. I hjørnet av gjerdet. Et edderkoppspinn. Ingen fangst, annet enn tusenvis av vannperler.

Et mesterverk! Og midt i sitter edderkoppen og vokter skattene sine. Alle perlene som på mystisk vis har funnet dens nett. De glinser, der de ligger på rad. Nøye planlagt og plassert. Ser det ut som.

 

Bak nettet stiger solen enda litt til. Helt til den skinner gjennom nettet.

Og edderkoppen har fått sin aller største fangst. Solen. Som varmer. Som damper vannperlene bort.

Jeg tar frem kameraet. Knipser bilde der solen er fanget i nettet, omkranset av vannperler og dampende dugg.

 

Jeg reiser meg. Tar siste slurken av kaffen. Trekker pusten godt inn og går inn.

Så tenker jeg. Tenker at disse små øyeblikkene er de beste til å fylle på. Fylle på livet mitt med vilje, kraft og tålmodighet. Til resten av dagen.

 

Resten av dagen sammen med deg, min umistelige.

 

FOR DET = LIVET

 

#autisme #mamma #asperger #angst #familie #psykiskhelse #livet #

 

 

SLIK ER VIRKELIGHETEN

Photo by Sasha Freemind on Unsplash


 

 

SLIK ER VIRKELIGHETEN

 

Du klarer ikke forholde deg til verden ut forbi. At dagene er vanskelig før de er der, tanken på at dagen blir lik alle de andre håpløse.

Kaoset er der. Tidlig og seint. Ingen pause. Tankekjøret gjør at hele du dirrer. Skjelver som om toget raste forbi. Dundrende.

 

Toleransen er som vann i et glass, rett før det renner over kanten. Bulende, truende.

Jeg roter litt rundt. Roter høyt, som vanlig. Gir deg en sjanse til å høre at jeg er her, bryte litt av. Tankene dine. Prøver å gjøre deg litt nysgjerrig.

Hører du reiser deg. Skrittene dine er tunge, langsomme. Ned trappen.

De vanlige ordene. «God morgen, sovet godt» blir unnagjort. Du bare hmm`er. Tung i øynene. Ingen blikk. Ikke min vei.

Bøyd hode, venter på det neste som skal skje.

 

Sånne dager spør man ikke for mye. Da bare gjør man. Unngår for mange valg, for mye småprat.

Lager en skive. Setter frem ett glass melk. Litt energi. Alt hjelper, tenker jeg.

Du ser på meg, orker ikke mat. Har ikke matlyst. En liten forhandling skjer. Skjer hver morgen. Samme ordene, samme grunn.

Du trenger litt mat i magen. Trenger å starte kroppen litt. Energi, vet du!

Du ser på meg som om jeg skulle bedt deg om å spise brune snegler!

 

Så står vi der og prøver å motbevise hverandre om behovet for akkurat den ene skiven som ligger der på fatet. Det ene glasset med melk.

Det eneste jeg kommer på å si er at det er viktig å spise frokost. Vet jeg ikke kan si mer enn det, da faller du av. Orker ikke høre hvorfor. Og jeg vet at du vet.

Og igjen vet vi begge resultatet. Du tar fatet med deg opp. På rommet. Setter det fra deg. Uten å røre den.

 

Du slår på pc`en. Setter deg ned og lar øynene rulle over skjermen. Trykker «game on» og starter spillet.

Historien utfolder seg på skjermen. Karakterene løper av gårde i en verden som du har laget, bygget opp. En verden som du bestemmer i, velger i, kjemper i.

Du kjemper hardere i spillet enn du klarer å kjempe i livet ditt. Du velger strategier som er innøvd, pugget. Bruker dem riktig når oppgavene må løses. Finner løsninger som gjør at du klarer å komme deg videre. Til neste nivå. Og du gyver på. Du gir deg ikke på tap. Lurer tusser og troll, drager og trollmenn. Poengene ramler inn. Det piper og ringer for hver gang du treffer.

 

Så. Etter en stund. Ikke lenge. Mindre og mindre tid tar det før du ikke klarer mer. Sliten. Bruker alt av krefter på spillet.

Tar meg en tur opp. Til deg. Stryker deg forsiktig over ryggen. Ser for meg at det skal være godt. Der sitter du. Litt oppbrukt av de lille du hadde av krefter.

Får deg ikke til å bruke kreftene på livet ditt. Det er det ikke verd, sier du.

 

Derfor. Enn så lenge. Til vi ser vi kan komme i posisjon. Til du er klar til å bli med oss. Ut i livet, sammen og til slutt på egen hånd. Til da, er vi her. Sammen med deg. Lar deg fortelle og leve litt på dine vilkår. Din vilje. For vilje er viktig.

 

For ut i livet skal vi.

For du er så dyktig, så snill og god, så omsorgsfull, så reflektert, så trofast, så inderlig.

Så om du da en dag, bestemmer deg for å tørre. Tørre å slippe opp for andre, for deg selv. Da kommer hele verden til å bli rikere.

 

Bare på grunn av deg.

 

FOR DET = LIVET

 

#autisme #angst #depresjon #ensom #familie #livet #tankekjør #gaming

AV OG TIL ER EN MILLIMETER NOK

 

AV OG TIL ER EN MILLIMETER NOK

 

Det er så vanskelig. Så vanskelig å vite hvor grensen går. Til enhver tid. Hver dag er ikke lik, og grensen for hva som tåles er som en mel i vinden. Lett, porøs og så lett å viske ut.

Det er som om du ikke vet det selv. Ikke klarer å kjenne hvor du må stoppe. Hvor vi må stoppe før den krysses. Grensen.

 

Noen ganger står jeg der og ser på deg. Prøver å tolke det jeg ser. Ikke ser. Prøver å komme i forkjøpet. Prøver å kjenne på det. Før deg. Helst før deg.

Om jeg bare kan avslutte før det blir vanskelig. Før du kjenner på angsten. Før du igjen trekker deg.

En tanke om at du da ikke avslutter fordi du kjenner angst og uro, men fordi jeg sa stopp.

 

Og hva gjør det med deg?

 

Gjør det deg uvitende og handlingslammet ovenfor noe du bør stå i for å mestre? Gjør det deg til en tilskuer istedenfor en deltager i kampen?

Når mestring ikke gir deg noe, når selvtilliten er så lav at du ikke finner den? Ikke klarer å bygge på noe?

 

Hvor begynner vi da?

 

Livet er så stort! Så mye, så voldsomt, så endelig.

Hvor begynner vi når alt er så uklart, når alt er så viktig? Når absolutt alt er vanskelig!

Hvor langt ned må vi. For å klare å bygge. Bygge deg opp fra bunn av. Lage den grunnmuren som står støtt nok til å mure videre?

 

Vi har feilet. Vi har bygget et helt hus. Før du var med. Klar til å være med på prosessen. Du klarer ikke følge med. Klarer ikke å følge oss.

Så grunnmuren som er bygget for deg. Muren som er satt sammen for å styrke deg, har mistet sin funksjon. Sin mening.

Igjen sitter du. Der nede på bakken. Med murer av tiltak, ordninger og tilrettelegginger. Alle gode, men ikke for deg.

 

Istedenfor å støtte deg. Bygge deg opp. Istedenfor ser du de som høye murer. Som lukker seg rundt deg. Lager skygge. Gjør at solen ikke slipper til.

Slik tror jeg at du føler det. Der du sitter alene og ikke klarer å være med.

Der sitter du alene. Stille og hvisker så stille at ingen hører deg. «Hjelp meg».

 

Vi må innse at alle gode meninger, gode byggere, gode hjelpere, ikke klarer å nå deg. Akkurat nå.

Men vi klarer noe sammen. Men det sees ikke så godt.

 

En millimeter av gangen. Det er det du trenger nå, og det er nok.

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #autisme #asperger #livet #depresjon #psykiskhelse #familie #selvtillit

Husker du hvem du var?

 

HUSKER DU HVEM DU VAR?

 

Husker du hvem du var, før angsten tok deg? Tok deg, kverket alt av det lille livet du hadde bygget opp. Livet vi trodde vi hadde klart å mure, bygge og tilrettelegge for deg, slik du var, slik du trengte, slik du fungerte.

 

For et svik! For et svik det er. Denne svikefulle angsten. Leder en til de uvirkelige, det usanne, det oppdiktede. Ikke en eneste ting ved den er sann, riktig eller logisk. Ikke noe godt har den i tankene, der den entrer en som en parasitt som nærer av vertens liv bare for å gjøre den svak. Så svak at den får det fulle og hele herredømme. Angsten blir sakte, men å så sikkert det sanne, det riktige, det logiske. Den blir livet.

 

Utenfor står jeg og hamrer løs på stengselet. Forbanner styrken til angsten og forbanner min egen svakhet. Klarer ikke trenge gjennom. Lusker rundt som en ulv, prøver å finne en åpning. En tid, der jeg kan komme gjennom. Gang på gang stanger jeg mot stengslene.

 

Noen dager står angsten fremfor meg, i din skikkelse. Tro den kan overskygge deg. Tror at den kan gjemme deg, slik at jeg bare ser angsten og ikke deg.

Den provoserer, irriterer og krever, i din skikkelse. BRING IT ON!!

 

Du forandrer deg, du gir etter, kan ikke annet. Jeget ditt forsvinner inn i mørket, du klorer deg fast og skriker mens skyggene omringer deg. Kraften blir sugd ut av deg som en Desperant fra Harry Potter.

En Desperant er en fryktelig skikkelse som ikke skiller venn eller fiende. Som suger ut kraften og nærer på sine ofre. Som angsten.

 

Så. I pausene, i roen. Der sitter vi. Sammen i sofaen. Kikker på Harry Potter. Film etter film.

Jeg sitter og ønsker at den verdenen kunne være virkelig. At trolldom kunne reparere og gjøre godt igjen. Beskytte.

Beskytte deg fra Desperantene. Jeg kunne brukt magi. Magi til å redde deg, sånn som Harry Potter gjør.

 

Jeg ville valgt Skytsvergeformelen. En positiv kraft, som skulle blitt et skjold rundt deg så Desperantene kunne næret av den, istedenfor deg.

Og den skulle virke. Den skulle virke fordi du skulle tenke på et minne, ikke et hvilket som helst minne, men et veldig sterkt og godt minne. Latt det fylle deg opp, fortape deg i det, mens jeg ropte av all min styrke «FORVENTO VERGUM!!!».

Så skulle det vonde blitt forvandlet til det gode. Det beste minne du kunne tenke deg.

 

Og så. Så skulle det vært over. Borte. Ikke et spor, ikke et arr. Ingenting.

En ny vår, morgen og verden skulle vist seg foran deg og du skulle ikke trengt å huske på alt det vonde. Du så deg aldri tilbake, bare til de gode minnene.

Du skulle husket hvem du var, før angsten tok deg.

 

FOR DET = LIVET

 

#autisme #asperger #magi #angst #livet #psykiskhelse #ungdom #familie

 

 

 

En hyllest til mannen. Min.

 

En hyllest til mannen. Min.

 

Til deg som holder meg sammen, når alt jeg vil er å rakne.

Til deg som gir så mye av deg selv, at det noen ganger blir tomt. Tomt til deg.

 

Vi fant hverandre, vi to. Akkurat når vi begge trengte det. Når landskapet var uklart, og grunnen var løs. Da tok du hånden min og løftet meg på land, på trygg grunn.

Så mange utfordringer. På vår vei. Så lett å miste fokus, på hverandre. På oss.

 

Det er så lett. Så lett å ta hverandre som en selvfølge. Når det stormer og alt fokus er på å eksistere, overleve.

Vi kjemper. Vi kjemper for gutten vår. Vi kjemper for oss selv, for hverandre og for familien vår.

Slik er det med oss.  

 

Midt oppe i alt. Gråten, sinne og gleden. Der ser jeg deg. Alltid. Der du står støtt. Klar til å hoppe inn, eller velge å stå litt på utsiden. Men alltid klar. Trygg, stødig, snill og god. Og tålmodig. Og jeg vet det. Jeg vet at du ville ofret alt for oss.

For du, min dyrebare kjæreste, må vite. Du trenger å vite. At jeg aldri kunne klart noe av dette alene. Jeg er ikke sterk nok alene, men jeg er sterk nok sammen med deg.

Du lar meg styre. Du viser meg så stor tillit, at jeg ofte er livende redd for å trå feil. Det er så stort det ansvaret. Men jeg vet, at du vet, at jeg trenger å styre. Å holde kursen, ha kontroll.

Det er min sikkerhet. Ikke fordi jeg ikke stoler på at andre kan ta kontroll. Jeg stoler bare ikke på meg selv.

 

Jeg er ikke alltid rettferdig. Ovenfor deg. Noen ganger blir du oversett, overhørt og overkjørt. Noen ganger lar jeg alt gå ut over deg. All smerte. Noen ganger er jeg for rask. Altfor rask til å dømme, helst før du skjønner hva som skjer. Beskylder deg for det ene etter det andre. Som ikke er riktig.

Og hver eneste dag. Morgen. Når jeg våkner. Sier jeg til meg selv,  at denne dagen skal bli annerledes. Denne dagen skal jeg vise deg. Hvor høyt jeg elsker deg. Denne dagen skal jeg gjøre alt for at alle skal ha det bra. For har alle det bra, så må jo jeg få det bra.

Så skjer det. Ting. Man ikke har kontroll over. Planene blir ødelagt av uro, stress og angst. Overskuddet jeg hadde. Til å gjøre godt, ble slått ut av meg. Overskuddet ble brukt på andre enn deg, min kjære elskede. Igjen.

 

Du sier til meg hver dag, at det går bra. Du sier det. Du viser det.  Men jeg vil ikke høre. Tørr ikke. For om det går dårlig, så er det ikke andre å skylde på enn meg. Heller det, enn at andre skal kjenne smerten. Det er en viss kontroll i det også.

Det er så lett å miste friheten. Friheten til å være litt løs. Litt løs i snippen, liksom. Ta ting litt som det kommer. Den herlige følelsen av å bare ta imot det som kommer, deale med det. Eller ikke. Slik du er.

Store kontraster når vi har en som trenger forutsigbarhet, meg som trenger kontroll og du som på en herlig måte tar ting som det kommer. Motparter som kanskje vekter hverandre slik at det blir på det jevne. Livet vårt.

 

Så hvordan kan jeg hylle deg slik du fortjener? Du trenger ingen markering, t-skjorte eller kort. Du trenger kjærligheten min, respekten min for deg, tilliten min, troen jeg har på deg, og at du tar det til deg. Alt som du fortjener her i livet.

Og jeg trenger. At du har tro på deg selv. At du ser hvor viktig du er for oss alle. For meg. For gutten vår. For alle barna våre tilsammen. Til og med for Buddy.

 

Så jeg hyller deg. Ikke en gang i året. Men hver eneste dag. Hver gang jeg sier jeg elsker deg. For den du er og ikke er.

 

FOR DET = LIVET

#autisme #pappa #asperger #livet #familie #psykiskhelse #hverdag #farsdag #kjærlighet

Når livet gir av sine gode dager

 

NÅR LIVET GIR AV SINE GODE DAGER

Noen ganger skinner solen. Ikke der vi er vant til å se den. Men inni. Inni oss, der som vi alle kjenner det mest når noe godt skjer.

Å være den som ser. Observerer gleden din over de små seirene. Solen treffer ansiktet ditt og blikket ditt søker, ørene leter etter lyder, nesen din fylles med lukter som ikke har blitt kjent på. På lenge. Kan man kjenne lukten av glede? Kan man se den noe sted? Eller bor den inni der, bare venter på å virke?

 

Gleden i dag var turen ut. Egentlig så lett når alt virker, er på plass. Truende skyer på himmelen skremmer ingen av oss. Så. Så regner det. Men istedenfor å bli skremt tilbake, kjører vi på. Vi fortsetter mot der vi skal.

Sjøen er stille når vi kommer frem. Stille. Det eneste som lager uro og røper seg, er dråpene som treffer vannflaten. Tett i tett. Vi kommer til å bli så våte. Men likevel går vi på. Tar med oss fiskestangen.

 

Vi ser utover vannet. Stille vann, men likevel urolig av alle dråpene som treffer. Men. Vi blir liksom ikke våt. Ikke mer enn vi synes bare er greit på en fisketur.

Luften blir fylt av en lukt. Lukten av regn som treffer tørre steiner, støv og gress. Vi lukker øynene og trekker pusten inn. Forsiktig og kjenner lungene blir fylt med nytt. Forsiktig, så vi ikke bruker opp det gode. Trekker pusten enda en gang. Er lukten der enda?

Skyene blir lettere. Du så det. Dråpene i vannet blir mykere. Så. Stille. Regnet er brått forbi. For en stund. Skyene lover mer, men det gjør ingenting. Vi klarer å stå i regnet. Bli våte. Men likevel ikke bli våte. Ikke mer enn det som er greit på en fisketur.

Du tar sats. Stillheten blir fylt med lyden av snøret som blir kastet ut med bestemt bevegelse. Snøret raser utover vannet. Alle ser. Venter litt i spenning. Hvor treffer du?

Plutselig treffer den vannet! Langt ute, langt kast. Perfekt kast. Snøret går, mens du venter på det riktige tidspunktet. Så.

 

Gleden, overraskelsen, den lille panikken. Fisken nappet og du sveiver inn. Ubeskrivelig glede. Ansikt som lyser. Lysere enn solen som treffer vannet gjennom skyene.

For en fin kveld. For noen fine øyeblikk. Takk dagen, for at du ga til oss. For vi trenger dette. Vi trenger å bygges opp. Alle sammen. Ikke bare noen. Vi trenger å kjenne gode dager. Vi trenger å fylle opp, hamstre, bygge.

 

Vi tenker ikke stort. Det blir for mye. Vi trenger bare litt av gangen. En lukt, en lyd, en følelse. Vi nyter det gode. Detaljene som er rundt oss, som gir oss noe.

Så selv om det regner, og skyene er mørke. Så velger vi å se på det gode. Det vakre. Fordi vi kan. Fordi vi trenger. Fordi vi klarer.

 

 Akkurat nå. Når livet gir av sine gode dager.

 

FOR DET = LIVET

 

#autisme #asperger #angst #livet #utpåtur #glede #fisketur #psykiskhelse #godedager #familie #sjø

Det er i motbakke det går oppover

 

Det er i motbakke det går oppover

 

Det er i motbakke det går oppover. DET er bare jug!

Det er i motbakke du må lengst ned til grunnfjell, av stahet og viljestyrke.

Der den tøffeste motstanden er en stemme i hode som ber deg bremse, stanse, gi deg!

 

Det er i motbakke du må i kjelleren etter krefter. Hvor du taper om du ikke vinner over deg selv.

Hvor du viser hva som bor i deg.

Hvem du er og hva du er laget av.

(Reklametekst fra Tine Melk)

 

Disse ordene passer til så mange. Man kan se for seg suksessfulle utøvere. Som bruker ordene til å motivere seg selv eller andre. Betydningen av ordene er for dem tegn på styrke, motivasjon og vilje til fremgang. Veien til seier.

For noen er ordene piskeslag. En påminnelse hvor man er, hvor man hører hjemme. At man ikke er der eliten er. Ord som forteller hvor langt nede man er kommet. Forteller deg at du er din verste fiende. At om ikke du klarer livet, så er det din egen skyld. Mangel på styrke. Mangel på krefter.

 

Men det er jo sant! Det er i motbakke det går oppover! Så lett og lekent sagt. Så utrolig vanskelig og hardt når det er der du er. I bunnen.

Alle vet jo det.

 

Ordspill. Så sanne, men likevel så langt fra sannheten.

«Hvorfor være inne, når alt håp er ute!», sto det på et skilt. En gang for lenge siden. Vi andre lo, du lo ikke.

«Alt håp er ute!». Det er jo ingen som vil komme til det. Å miste håpet.

 

Du har mistet håpet. Selv om du bare har vært inne. Ikke turt å gå ut. Kanskje derfor.

 

Hvorfor skal det å gå ut, streve, gjøre de tingene som er vanskelig være bra for meg? Hvorfor forteller dere meg at det er bra?

Hvorfor prøver dere å overtale meg til å tro det samme, når den eneste jeg tørr å stole på er meg selv. Knapt nok det! Og hele meg sier NEI!

Det hjelper ikke å vise meg en verden med muligheter, når ingen av dem er laget for meg.

 

Du kan ikke lokke meg til å løpe maraton, før jeg har trent.

Du kan ikke trene med meg, for så å gi meg sko som ikke passer.

Du kan ikke si hvor jeg skal gå, uten å gi meg et kart jeg kan lese.

 

Følelsen er så sterk, at du ikke lenger ønsker deg det annerledes. Alternativet er utprøvd og ikke vurdert verd å satse på. Ikke nå.

 

Men troen på at du skal få oppleve verden igjen. På dine premisser. Den er like sterk, om ikke sterkere.

For om angsten tror at den har vunnet, ja da må den tro om igjen! Det den ikke vet, er at vi blir sterkere. Sterkere for hver dag.

 

Og innimellom, må vi samle krefter. Ligge ned våpnene, logge av.

Vi stopper litt der. I motbakken. Puster litt på. Henter energi. For så, å klatre videre. Oppover!

 

FOR DET = LIVET

 

#autisme #asperger #angst #livet #familie #motivasjon #psykiskhelse #ungdom #håp #

Vi vandrer. Med freidig mot!

 

Vi vandrer. Med freidig mot.

 

Meg og deg. Rolig bortover. Jeg ser på deg, litt sånn på siden. Du smiler. Det er tidlig. Mye tidligere enn du pleier å være våken. Våren er på sitt beste. Solen varmer oss allerede i nakken. Duggen er frisk og luften er fylt med deilige lukter.

Jeg går rolig mens jeg ser på Buddy som svinser rundt oss. I ekstase over alle luktene som ligger på lur inne busker og kratt.

 

«Det har sikkert gått en hund der før» sier du. Kan være enig i den tanken når jeg ser iveren. Buddy snuser så han nyser. Du ler og trekker pusten godt inn.

Jeg begynner å prate litt. Jeg vet om vi bare nyter i stillheten, så kommer tankene dine fortere. De som sier at du skal snu.

 

Så jeg begynner å prate om dataspillet ditt. Prøver å finne spørsmål som ikke virker altfor teite. Det beste du vet. Å fortelle om favorittspillet.

Du tar meg med inn i en verden. Med ord og vendinger som jeg bare må nikke til. Ikke avbryte deg for å si at jeg ikke skjønner. Iveren stiger. Du beskriver en verden med land, byer, alver og drager.

Mens du snakker ser jeg at vi nærmer oss lyktestolpe nr 10. Det er grensen vår. Vi går aldri lengre enn den. Det ligger mye jobb og opparbeidet tillit til at jeg tørr å tøye den grensen. Gå litt til. Spørre deg. Da trekker du deg. Og kanskje du da ikke vil neste gang.

Jeg spør ikke. Sier heller ingenting. I iveren din, går du og forteller meg. Intenst. Om det du kan best.

 

Vi nærmer oss. Til og med Buddy slakker av og vet når vi pleier å snu. Men du går. Videre, forbi nr 10. Langt inne i historien glemmer du verden du er i.

Jeg må forsiktig dra i Buddy. For han har stoppet. Med nr 10. Vi går videre. Til nr 11. Til nr 12. Videre.

Føler at jeg gjør noe galt ved å ikke si ifra til deg. Men jeg fortsetter bare å nikke og bekrefte det du forteller.

Kjenner en skrekkblandet fryd, der vi traver av gårde. Forbi flere lyktestolper, lengre enn før. Andre ville ikke kalt det en tur. Andre ville ikke ha sett utfordringen der de klatrer villig opp fjell og utmark.

For oss? For deg?

For deg er det en seier. Men du vet det ikke enda. For historien din er ikke ferdig.

 

Sakte men sikkert nærmer vi oss veikrysset. Du ser opp. Jeg ser på deg. Smiler og spør om vi kan snu. Sier jeg er trøtt og at jeg har lyst til å gå hjem igjen nå.

Forbauset smiler du. Litt usikkert.

Jeg prater videre, som om jeg ikke skjønner hva som er skjedd. At det ikke er så spesielt. At du slipper å høre «Så flink du er som har gått så langt!».

Det ville ha ødelagt alt. Du liker ikke skryt. Vil ikke høre hvor flink du er. Da blir det så tydelig for deg når du ikke er det. Flink.

 

Denne gangen er det jeg som vil snu. Ikke du.

Vi snur. Du er litt mer stille. Tankene dine begynner å stjele plass. Men så. Så bare fortsetter du å fortelle. Buddy ser på oss. Forvirret, liksom. Hjem? Nå? Sikkert?

Så tusler vi hjemover. Med Buddy, like ivrig over de samme luktene. Bare i revers.

 

Siste bakken opp mot huset. Stopper jeg og trekker pusten. Dypt, dypt ned i lungene. Ber deg gjøre det samme. Bare for å markere. Kanskje det blir lenge til neste gang, neste tur.

Sliten går du inn. Lenge siden kroppen og sinnet har kjent på det å bli sliten. Bli sliten av noe, ikke bare sliten av ingenting. Sliten uten at det er angsten som har brukt deg opp.

Du går opp. Ser på meg i trappen og sier «Vi kom visst litt ut av tellingen i dag. Det ble litt mer enn 10 lyktestolper».

 

Du smiler, litt lurt. Litt stolt. Og litt sliten.

 

I dag har vi vandret. Med freidig mot!

 

FOR DET = LIVET

 


#asperger #autisme #angst #tur #psykiskhelse #utpåtur #livet #familie

Når fremtiden ingen ende vil ta

 

Når fremtiden ingen ende vil ta

 

Små tanker på vegne av 

Den ligger der som en utydelig tåke. Fremtiden. Hva vil den bringe? Er det jeg som skal komme til den eller er det den som skal komme til meg? Og når kommer den egentlig?

Hva om jeg ikke klarer å se så langt? Hva om dagen i dag er nok. Og det samme med den som kommer i morgen. Ingen fortsettelse. Ingen sammenheng. Det begynner bare om igjen. Hver eneste dag.

 

Håpet om å bli bedre på en dag som denne, er der ikke. Store spørsmål om fremtiden, forklaringer fra andre om at «små ting, blir til sammen noe stort».

Hver eneste lille seier er med på å styrke meg. Sier de. Sier de som ikke har mine tanker og meninger. Jeg fatter ikke hvordan noen kan si det. Mene det når jeg ikke føler det!

 

«Hva om jeg ikke vil på skolen, da! Ikke klarer det!» Desperat slenger du det ut. Provoserende og konfronterende. Sta og bestemt. Ingenting kan endre det. Du har bestemt at tankene dine er den fulle og hele sannhet.

Jeg vet. Jeg vet hva som ligger bak. Den forbannede angsten. Usikkerheten som blir et enormt intetsigende teppe som kveler alt i sin vei. Lys, varme, glimt. Alt blir kvelt ned i det samme hullet. Der du tror du hører hjemme. Der følelsene dine er. Der finner du deg selv. Som oftest.

 

Så sitter jeg der. Ser på deg. Tenker at noen andre må gi meg de riktige ordene. For hvilke ord ville du ha valgt om du fikk velge? Og det ordet du valgte, skulle ha vært av et slik kaliber, en slik kraft at det kunne helbrede alle som hørte det?

Hvilket ord skal man si, når ingen ord er kraftfulle nok til å løfte, styrke eller helbrede? Hva gjør du da?

 

Tomt ser du. Fremover. Fremtiden er der. Et sted. Hadde du bare trodd på den. Hadde du bare trodd at den kan gjøre deg godt. At alt du gjør nå,  er med på å forme den. Isteden blir du tappet. For krefter. Har nok med å eksistere.

Du har funnet det fornuftige i det ufornuftige.

 

Du har gjort hjemmet ditt om til en ugjennomtrengelig festning. Utstyrt med det beste forsvar.

Du trenger bare å si nei. Nei til alt. Nei til prøving, for du tror du vil feile. Nei til hjelp, for ingenting har hjulpet. Enda. Nei til å virke. Virke gjennom dagen, gjøre det som kan løfte deg fremover. Du trenger det så sårt.

Men du lar den ikke. Lar deg ikke få oppleve å virke. Alt som vi vet kan være til hjelp. Blir desperat utslettet av deg. Alt forsvar blir satt inn. Slik at du slipper å prøve. Slipper å feile. Slipper å kjenne på skammen.

 

Du gjør en fantastisk jobb! All den energien du bruker på å forsvare deg. Det viser at du er en kjempe. En Kjempe som kjemper sin livs kamp. Hver dag. Og hver kveld når du sleper deg tilbake fra slagmarken, puster du lettet ut. Du vant i dag og. Du og angsten.

Et samarbeid som ikke burde vært. Angsten som nærer av deg og du som mater den. Med deg selv.

 

Du tror du har vunnet. Når du har unnsluppet verden utenfor. Klart å kjempe deg gjennom dagen uten å måtte erkjenne at du holder med feil lag.

Du kjemper for fienden, men ser det ikke.

 

Så der sitter du i festningen din. Bak stengte porter.

Hvordan skal du få styrke, når alle porter inn er stengt. Er murt igjen av redsel, et forsvar sterkere enn all verdens våpen.

Hvorfor holder du fast ved motstanden din, når vi står som en hær utenfor og er klar til kamp. For deg. For ditt liv.

 

Det betyr jo. At om du velger å ikke gjøre noe, eller om du ikke har et valg. Ikke klarer. Ja, da blir fremtiden som følelsene dine. Mørke, tunge og vanskelige å bære.

Gi meg heller ett tonn med stein. Gi meg heller den tyngste børen en mann kan bære, og enda litt til. Bare jeg slipper å bære fremtiden min.

En fremtid. Som akkurat nå. Ingen ende vil ta. 

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #autisme #asperger #fremtid #familie #psykiskhelse #livet

Du skal gjøre ganske mye feil, skal alt gå galt

 

Du skal gjøre ganske mye feil, skal alt gå galt

 

Skyldfølelse. Ikke til å unngå. Hver eneste bidige dag, gnager det litt til i meg.

Ransaking av hendelser, episoder og valg man har tatt. På vegne av. Et menneske som vi har ansvar for, som trygler om vår hjelp. Som ikke klarer å hjelpe seg selv.

 

Du prøvde, men det ble så altfor stort for deg.

I alle veikryss vi har vært, har det måtte tas valg. Høyre, venstre, rett frem eller stå i ro. Brikker i ett spill uten synlige regler eller løsninger. Velge veien etter hvor valgene tar oss. Store, voldsomme valg. Som vil henge ved, så lenge vi lever.

Midt oppe i det, når noe skjer? Da føler man at man er på riktig vei. Uansett hvilken vei det måtte ta. Fordi det skjer noe. Fordi man begynner å bli desperat. Desperat etter svar, etter hjelp, etter virkning. Bare det skjer noe, bare man er aktuell nok til å bli brukt tid på, videre. Ikke vise at man er svak. Systemet må ikke se det, tenker man.

 

Men systemet ser det. De går faktisk bare ut i fra det. At man blir svak, etterhvert. Slik som mange andre før oss har blitt. Svak etter en stund.

Men samtidig bygges en annen styrke. En styrke som ikke blir gitt til alle. Bare til dem som trenger det.

 

Systemet fanger oss, driver oss gjennom prøving og feiling. For prøve må man, og feile gjør man. Og sånn er det.

Redd vi skal bli fart av gårde med. Bli skyldt ut med tidevannet og aldri finne fast land igjen.

«Dere må passe på dere selv!» hører vi. «Dere må ha tid til overs, energi til overs, krefter til overs!» sier de.

Men? Forvirret ser vi på hverandre! Om vi ikke har det da? Når bare tanken på å bruke tid på oss selv, gjør at vi tappes enda mer for krefter. Når all tid og krefter brukes til å få et menneske opp og frem. Hvordan kan vi da klare mer?

Kan noen fortelle oss hvordan vi i dette, skal ha krefter. Til noe annet?

 

For meg blir dette motstridene. Tvetydig og langt fra virkeligheten. Vår fornuft er enig, men vår virkelighet er ikke det.

Vi gambler på at alt holder. At alle drar sammen, at alle holder ut. At vi er så sterk som bare det, at vi er så sterk sammen at vi tåler dette. At vi har styrke til å stå alene, og mot til å lene oss til andre.

For det vil komme snikende enda mer skyldfølelse. Enda mer gnagende. For hvor du enn snur deg, kommer du til kort.

 

Til slutt blir man ufornuftig. Man ønsker å fraskrive seg ansvar. Er ikke lenger trygg på egen dømmekraft eller valg. Man begynner å bli svak, føler man vakler, føler seg stakkarslig og alt er urettferdig. Man blir litt selvdestruktiv, kan man si. Alt blir tvetydig.

 

«Kan ikke noen komme å ta seg av oss!» skriker jeg inni meg.

Isteden går vi ut av døren for å ta oss av andre.

«Kan ikke noen komme og trøste oss!» brøler jeg ut. Inni meg.

Isteden går vi ut av døren for at andre trenger trøst.

«Kan ikke noen komme og lære oss!» tenker jeg.

Isteden går vi ut av døren og lærer andre.

«Kan ikke noen komme å bare være!» kunne jeg ønsket.

Isteden er vi der for alle andre. Enn oss selv.

 

Maktesløsheten slår beina under oss. Leder oss inn i en tåke av forvirring. Av avmakt. Av dårlige valg. Som blir endelige. Snart tørr vi ikke bevege oss, redd for å trø feil. Prøver å finne et sted som er stødig, til å stå på uten å falle i avgrunnen. Og ber til høyere makter om at det er plass til at alle kan stå like støtt. For om ikke? Da vet jeg ikke om vi klarer det.

 

Så, slik blir det. Inni mellom. Vi surrer rundt i vår egen selvmedlidenhet. Taper terreng, mister fokus og retning. Men bare innimellom.

For så samles vi. Bare fortsette. Komme oss opp på hesten igjen, liksom. Opp og frem. For det er der vi skal være. Med unntagelse av små avstikkere. Som vi vet kommer, vet når vi er der og vet hvordan komme oss videre fra.

 

Og trøster oss med tanken om at man skal gjøre ganske mye feil, om alt skal gå galt.

 

FOR DET = LIVET

 

#asperger #autisme #angst #psykiskhelse #hverdagen #familie #livet #sliten #avmakt #systemet #hjelp #desperat

Den som venter på noe godt, må vente til desember

 

Den som venter på noe godt, må vente til desember

 

Vinter. Den beste tiden, sier du. Lettere å gjemme seg bort. Alle gjør jo det. Om vinteren. Alle trekker inn. Alle går liksom i hi.

En lun tid. Varme fra peisen, lys fra lyktene. Mørkere ute, lysere inne.

 

Stormene som kommer, kaster seg rundt hushjørnet, røsker i taket og lager lyd inni pipen. Lyden fra pipen kommer vi på hver høst. Glemmer den like fort, når snøen daler ned i skjul og ligger seg som et varmeteppe over oss.

Du elsker høst og vinter, men mest av alt desember. Barnslig glede, spenning og ikke minst de gode luktene. Lukten av varm gløgg er det beste. Den kiler i nesen, krydderiene. Maten som hører til, snikpynting med julepynt 1.desember, julekalender, julesysler, gleden av å pakke inn pakker til andre og regelen om å ikke synge julesanger før 1.desember og troen på at det dør en alvenisse hver gang om du prøver.

 

Gode minner blir trigget. Fra i fjor, fra før, fra for lenge siden. Filmer som bare kan sees i desember, ruller over skjermen. Julestemning, gode følelser, gode lyder, gode lukter.

Vi setter på en film. Ett år siden sist. Gleden bygger seg opp, gløgg på bordet og teppe over oss.

Nyter. Jeg nyter disse stundene med deg. De små gledene som er så utrolig viktig, som ikke får haste forbi uten at du har kjent, følt og tatt på. En herlig egenskap som jeg håper jeg kan få lære av deg.

Så. Etter en liten stund. Du ser på meg, og jeg på deg. Fra øyekroken. Du setter deg opp, uro. Øyeblikket var over.

 

Jeg vet. Jeg visste det før vi satt filmen på. At du ikke klarer for mye av gangen. Tanken vi alle har, om at gleden bare ligger i å se filmen, at det er det som betyr? Slik er det ikke hos oss. Her betyr alt, alt!

Her betyr luktene, spenningen, lyset, vinden, gløggen, krydderiene, forventingen, gleden og teppe på sofaen like mye. Om ikke mer.

Gleden over alt, ikke bare en ting.

Så det blir nok som i fjor, og årene før. Litt film hver dag. Samme filmen, men bare litt av gangen.

Servert med gløgg, krydderier i luften og en og annen pepperkake. Deilig spenning. Deilig glede. Små gleder som ikke andre enn oss får oppleve.

Din måte.

 

For vi kommer alltid i havn. Med filmen.

 

FOR DET= LIVET

#asperger #autisme #desember #smågleder #psykiskhelse #angst #rutine #familie #jul #julestemning

E` du den du e`, fordi du tror det - eller e` du den du e` uansett?

 

E` du den du e`, fordi du tror det. Eller e` du den du e` uansett?

                                                                      (Tittel fra Bjørn Eidsvåg)

 

Dagen. Dagen er startet. For meg. Den tunge pusten høres helt ned. Ned til meg, der jeg sitter i roen og troen. Troen på at i dag skal det bli bedre.  Dagene før har vært fylt med uro, redsel og tårer. Nededager, ifølge deg. Rommet ditt er blitt ommøblert. PC koblet og avkoblet. TV. XBOX. Ledninger. Alt er blitt koblet og avkoblet. Mange, mange ganger. Sofa flyttes, sengen blir satt på hode og pulten er det ikke lenger plass til! Må begynne om igjen. Det ble ikke slik du tenkte.

 

Til slutt. Til slutt kollapser du på gulvet. Kroppen din skjelver av utmattelse. Tårene bare triller. Uten lyd. Tom.

 

Før kunne jeg stoppe det. Regulere det. Ikke nå lenger. Nå må jeg bare være der. Ingenting kan stoppe deg, før du er ferdig. Har klart å få det slik du tenkte, trengte.

Ofte sto vi der. Du og jeg. Høye stemmer. Stemmer som prøver å fortelle hverandre det logiske. Din og min. Din logikk er ikke min. OCD er ikke logisk. Tanker som tvinger deg til å gjøre, gjennomføre uansett.

Logiske meg. Henter målebånd. Med en tanke om at det vil være lurt å måle møblene før du flytter dem. For å se om det er plass. Tegne opp på et ark, se om det passer. Blir bra.

Logiske deg. Kaster målebåndet veggimellom! Kaster penn og papir. Må flytte og plassere for å klare å se at det går. At det ikke går.

 

Jeg ber deg egentlig om å være rasjonell, logisk og systematisk når tankene dine allerede er kaos. Jeg ber deg om enda mer, enda du er på kanten av å klare det som er. Uroen er jo symptomet på det.

Så logiske meg tror, at bare det er et system. En plan. Så vil uroen din forsvinne og du vil se det på samme måte som meg. Samme fokus. Et resultat.

Siden har jeg lært meg. Du har lært meg. At du bare må. Det er det eneste som hjelper mot uroen, mot kaostanker. Mot angst.

Du trenger å løfte, bære, skyve og banke. Bruke kroppen. Få utløp. Få utløp, når det først har blitt så gale.

 

Istedenfor å kjempe imot deg, prøver jeg å regulere. Prøver å se til at du ikke blir totalt utslitt. Vi bærer sammen, skubber og løfter. Snakker og diskuterer. På dine vilkår, ut fra dine planer.

Litt etter litt går det fra å være noe panisk, manisk og ukontrollert. Til å bli et samarbeid. Til å bli noe som blir et godt resultat, en mestring for deg.

Helt til neste gang. Da er det å starte på nytt. Meg og deg. Litt mer kontroll.

 

Når skyggen av livet kveler deg, sier deg at du ikke kan, ikke klarer, ikke tør. Tror du da på det?

Når vinden ikke lenger bringer lovnad om liv, om frihet, om åpent landskap. Hører du da på den?

Når grunnen ikke lenger støtter dine skritt, støtter ikke valgene, eller retningen du vil gå. Snur du da og går tilbake?

Når redselen tar over, lager spor som ikke forsvinner, tar hver nerve i deg og gjør dem til sitt. Kjemper du da imot?

Hva gjør du min umistelige. Når verden er for stor og tankene for mange? Tror du på dem eller på deg selv?

Hva gjør du når du mister deg selv. Når angsten tar og spiser av deg. Litt til. Byr du deg frem på et fat?

Blir du slik. Slik som angsten vil du skal være?

 

For. Er du den du er, fordi du tror det. Eller er du den du er, uansett?

 

FOR DET = LIVET

 

#asperger #autisme #OCD #sorg #angst #psykiskhelse #hverdag #uro #familie #livet #fange

Kor e`alle helter hen?

 

Kor e alle helter hen?

Sorgen er så stor. Over så mye.

I dag over tapte vennskap, selv om du ikke var så god på det. Klarte ikke. Du klarer ikke å se, at når du ikke klarer å gi, ja så får du ingenting igjen. Sånn er de beinharde reglene. Ingenting.

 

Når vennskap blir målt etter evne, og ikke etter behov. Ja, da har du tapt. For det er slik at du ikke klarer å evne. Klarer ikke å pleie et vennskap slik det står om i boken. Klarer ikke å gi av deg selv til andre, det andre vil ha. Ikke nå.

Men du har likevel så ufattelig mye å gi!!

Dødsredd for så mye. For hva andre mener om deg. Alltid!

Men behovet er der. Hver dag. Tenk å bli anerkjent, lagt merke til, bli inkludert!

Bare et «Hei!». En tommel opp! Et hva som helst! Å få være en kompis! Tenk å kunne høre noen si: «Hei! Jeg skjønner du sliter! Men skal vi henge litt?»

 

Klarer ikke bruke mobilen din. Orker ikke lade den. For om du lader den, da er det så lett å se Snapp`ene, Facebook`en. Til de andre. Oppdateringer som bare viser alle andre sine liv. Sammen med hverandre.

Kule bilder av livet til gutter og jenter. Venner som lever livet. Sammen. Som opplever alle opplevelsene som ungdommer skal oppleve. Sammen. Du har ingen Snapper`er å sende. Ingen oppdateringer eller smil over lykkelige stunder sammen med kompisene. For du har ingen.

Men, ikke misforstå! Du har lykkelige stunder og. Når du spiller. En annen verden, der du er kongen! Der du mestrer på høyeste nivå. Der du kommuniserer og deltar. I et fellesskap. Men ikke i virkeligheten. Det som vi ser på som virkeligheten.

 

Ikke en eneste. Eneste venn. Du sitter og vrir deg for å finne ut hva du gjorde galt. Forbanner deg selv. Forbanner livet ditt.

«Hvorfor klarer jeg ikke - livet! Hvorfor er jeg ikke en slik som noen har lyst å være med - ubetinget, ringe til?». Å ha en som jeg kan kalle min venn og som vil kalle meg sin.

Dag ut og dag inn. Sitter du der. Alene. Jeg ser at du savner, ser at du mangler. Noe. Noen. Vil så gjerne hjelpe deg med ensomheten. Det var så enkelt før. Treffes på lekeplassen, ingen spørsmål. Ingen krav. Bare du ville leke, så var alt greit.

Så enkle og ukompliserte barnesinn. Slik er det ikke nå. Alt er så ufattelig vanskelig. Det er ikke rom for utfordringer eller annerledesheter. 

 

Hvorfor tør ikke ungdommen? Hvorfor er det ikke naturlig å møte andre i vanskeligheter? Hvordan er vi voksne? Hvordan viser vi mot og betingelsesløshet? Hvordan viser samfunnet dette? Ja, i praksis! Ikke opplest fra bøker og brosjyrer. Og virker det?

Vi fokuserer på dager, markeringer. Verdens autismedag. Verdens vaffeldag. Verdens dag for psykisk helse. Verdens dittogdatt.

Disse dagene. Der alle skal bli opplyst. Tenke. Trykke liker og nikke bekreftende. Og dagen etter? Dagen før? Vet ikke.

Sukk, dere skjønner sikkert hvor jeg vil hen med dette. Eller ikke. Kanskje jeg ikke vet det helt selv og egentlig ikke har lov til å sette dette på spissen. For folk går i forsvar, akkurat som jeg gjør. Og det er jo ikke meningen min.

 

Jeg klarer ikke å hjelpe sønnen min. Til å få venner. Ikke slik som før da han var liten, da det bare var å trille bort på lekeplassen. Invitere hjem. Hjelpeløs står jeg og ser at ensomheten tar større og større plass.

Kjenner et sinne langt inne et sted. Som lager en så stor sorg. For vil det aller beste for deg. Helst litt til.

Men å finne venner til en som ikke klarer å være en venn tilbake. Ikke hele tiden. Bare av og til. Det krever så mye av den andre, at jeg tror ikke den personen finnes.

Men jeg er veldig åpen om noen mener de kan motbevise meg. Veldig åpen.

 

Det kreves mye av en ungdom. Å kunne klare å se andres behov. Å gi av seg selv, og risikere å ikke få noe tilbake og likevel ikke gi slipp.  Spesielt om ikke du får tilbake det du forventer. For vennskap har en definisjon. Man får det man gir.

En definisjon som hver og en av oss definerer selv ut i fra ens behov. For ingen er lik.

Derfor er det så inderlig sårt å se at ingen av de millioner av definisjonene kan passe. Passe til en, som trenger mest av alt: en HELT! En HELT som ikke er redd for å få en annen til å føle seg som en KONGE!

 

Og hva får HELTEN igjen for det? Tja. Noe inderlig godt noe!

Som jeg har nevnt før, så hjelper det meg å finne tekster som betyr. Tekster som finner flere ord enn jeg kan klare selv. Så nok en gang, Jan Eggum sier det så enkelt. Så sant.

 

Kor e alle helter hen?

Stå opp igjen

Tjorven, kom tilbake.

Heltene, de bare dro

Drømmen gikk i do

Og onkel Lauritz e på video

 

For tenk, dere! Tenk å få være en HELT for noen!

 

FOR DET = LIVET

#asperger # venner #helter #autisme #psykiskhelse #ungdom #hverdag #taptevennskap #tap #sorg #smerte #depresjon

 

 

Fix You

 

Fix you

Til deg som har begynt å lese. Ta deg litt tid. Ta deg tid til å lese ordene i sangen, se de for deg, se om de betyr noe for deg, gjør de om til ditt. For de har en kraft, lar du dem få lov.

Les dem, så skal jeg fortelle deg noe etterpå. Om oss. Om hvordan. Om ordenes kraft.

 

When you try your best but you don't succeed
When you get what you want but not what you need
When you feel so tired but you can't sleep
Stuck in reverse

 

When the tears come streaming down your face
'Cause you lose something you can't replace
When you love someone but it goes to waste
What could it be worse?

 

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

 

But high up above or down below
When you are too in love to let it show
Oh but if you never try you'll never know
Just what you're worth

 

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

 

Tears come streaming down your face
When you lose something you cannot replace
oh and tears come streaming down your face
And I

 

Tears streaming down your face
I promise you I will learn from all my mistakes
oh and the tears streaming down your face
And I

 

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

(Coldplay «Fix You» www.goggle.no)

 

Sangen din.

Vår. Noen ganger er det bare godt. Godt å lytte, tenke og tolke. Følelser som andre har satt ord på, så jeg kan slippe. Bare høre. Godta.

Anerkjenne at: «Ja, i dag er det akkurat sånn».

Leke med tanken om at noen andre forstår akkurat hvordan det er. Ja, for de skriver jo om det, synger det. Men mener de det?

Det blir som avlastning i hode. Sender tanker, grubling av gårde. På pause. Lytter bare til ordene, som andre har satt sammen til en mening, for meg. Ordene treffer. Hver gang. Noen ganger oppdager jeg andre meninger, andre vendinger skjer. Andre følelser blir vekket. Kanskje var de der helt fra begynnelsen. Trengte de bare ikke. Ikke da. Men i dag trengte jeg dem.

 

De har en enorm makt. Disse ordene. De kan provosere, gi håp, bekrefte håpløshet, gjøre at tårene flommer over. Fra første tone.

Disse følelsene som noen ganger ligger utenpå. Klarer ikke å gjemme dem. Det er liksom fullt inn forbi.

Tårene renner nedover ansiktet. Magen strammer seg, uten kontroll. Skyver noe oppover som ender i halsen. Tett og klumpete blir det. I halsen. Svelger. Magen strammer seg igjen, og det kommer mer. Oppover. Om man ikke visste bedre, skulle man tro at alle vonde og triste følelser sitter i magen.

Det begynte der hos deg. Det var hvert fall slik du klarte å sette ord på det. Den gang. Vondt i magen. Hver gang det ble for mye, hver gang du ikke klarte, hver gang du ville unngå.

For. Det er ingenting som er så effektivt som å si at man har vondt i magen. Man sender ikke et barn på skolen om de sitter og vrir seg med vondt i magen.

For vondt i magen kan være så mye. Følger med så mye usikkerhet. For oss til å finne ut av. Begynne øverst på listen.

 

Lege. Fastlege. Nr 1. Den vi tar kontakt med for å avkrefte eller bekrefte. Men vondt i magen er så usikkert. Til og med for legen. Legen spør deg, og jeg må svare. Svare det jeg tror. Svare det du har sagt til meg. Bare vondt i magen. Legen ser på deg, så på meg. «Er han litt genert av seg?» Nei. Han er rett og slett dødsredd.

Faste undersøkelser, faste prosedyrer. Ingen funn. Alt vel.

Absolutt ikke. Alt er ikke vel.

 

Ser meg selv utenifra. Der jeg reiser meg sakte. Bestemt, og i forsvar. Trekker på meg rustningen, setter følelsene til side og fyller på med ammunisjon.  Ser for meg Clint Eastwood. Klar til å trekke. Smale øyne som kan drive enhver på flukt. Med bare ett blikk.

Så. Tilbake til virkeligheten. Kjenner at vi er på vei inn i noe, på vei til noe som kommer til å kreve enorme krefter. Og ammunisjon. I hvert fall i tilfelle.

 

Videre. Skole. Hva er galt på skolen?  Spør. Du svarer ikke. Ikke med en gang. Etter hvert. Du er redd. Redd for hva som kan skje. Uansett. Redd for hva andre tenker. Om deg. Redd for klasserommet. Redd for å bli snakket til. Av læreren. Tenk om du ikke klarte å svare. Tenk om du falt. Redd for skoleveien. Du er redd absolutt alt.

Til slutt satt du der. På toalettet. Bak døren. Alene, uten noen til å holde deg.

Telefonen ringer. Er på jobb. Ligger fra meg det jeg gjør, ser at det er deg. Det har vært så vanskelig å være på jobb i det siste, har flere og flere ganger måtte avslutte og kjøre hjem til deg. For hver gang har det vært verre enn sist. Reaksjonene dine har blitt vanskeligere for deg å takle. Mister mer og mer kontroll over det som skjer.  

 

Jeg hører først ingenting. Så. Et lite, hviskende hulk. Så sårt, så innestengt. Du prøver alt du kan klare å holde inne lyden av panikk, av angst av en ubeskrivelig, enorm redsel.

Kommer ikke ifra fort nok. Ringer på veien. Må få tak i noen. På skolen. Noen må se til deg, få deg ut fra redselen.

Ingen finner deg. Du er ikke lenger der du sa. Melding tikker inn. «Hjemme», står det. Du har løpt. Når det ringte inn. Når alle var gått til klassene sine, løp du ut. Brukte siste rest av krefter. Til å rømme. Hjem.

 

Parkerer i innkjørselen. Trekker pusten, kjemper mot å løpe inn, vise redselen min. Står foran døren. Trekker pusten langt inn, holder og slipper langsomt ut igjen. Blir svimmel. Den rolige pusten står ikke i stil med mengden av adrenalin.

Åpner døren, og går rolig inn i stuen. Ser på deg, der du sitter med øynene igjen. Krøket i sofaen. Med Buddy sittende ved siden av deg. Han har skjønt at du trengte det. At han satt oppi der med deg. Ikke på gulvet. For sofaen er forbudt for ham. Men ikke i dag.

Sitter meg ned med dere, litt sånn på siden. Er ikke så skremmende det. Er ikke så konfronterende. Klarer å motstå å spørre «Hva har skjedd!!». Prøver litt. Tar armen min borti deg, liksom. Ikke fast grep, bare litt bortpå. Ser på deg og ser det er greit.

Ingenting av det jeg kunne tenkt meg å si, vil hjelpe. Akkurat nå. Men kanskje om en stund. Nå bare sitter vi. Jeg har så lyst å si noe, holde deg tett og trygt.

Si ord som vil fikse alt. Med en gang. Men de finnes ikke. Ord er fattige nå. De virker ikke, har ingen betydning.

 

Så sier jeg noe likevel. Med øynene mine lukket, konsentrert. Føler at de ordene som nå blir sagt, blir viktige. Da må de også bli riktige.

«Uansett, min beste venn. Uansett hva dette er, hva dette gjør med deg og hvordan vi skal gjøre det. Uansett så skal du alltid være trygg med oss, vi skal passe på deg når det vonde kommer, og ikke vil la deg være. Uansett hva som skjer, skal vi sammen fikse det. Det er den eneste tryggheten jeg kan gi. Vi skal være sterk i dette som skjer. Sammen. Og orker ikke du, så er det greit. Da skal vi være sterk for deg, så lenge du trenger».

 

Jeg vet ikke om dette gikk inn. At du da klarte å se for deg, og kjenne på det. Jeg tror jeg sa det like mye for min egen del. En ed til deg og til meg selv.

 

Så, er det nå gått snart 3 år. Jeg har måtte vært her for deg. Hver dag, hver time. Jobben måtte vente, litt til.

De samme linjene som jeg den gang sa til deg. Eden. Den er blitt sagt mange ganger siden. Vi kan den utenat. Noen ganger trenger du å høre ordene, noen ganger er det nok med «Husk hva jeg har sagt, min venn».

Du trenger ikke lenger tolke ordene, kjenne på hver og en av dem. Nå gir de deg en ro, en trygghet. Som et bilde, ikke som ord.

 

En dag kom sangen på radioen. Fix You! Så fine ord, den dagen. Akkurat den dagen betydde de alt.

Skrev ut teksten, laget ramme rundt ordene. Skriveren spyttet ut arket, som om det hastet. Hastet å få det opp på veggen.

Går inn til deg. Ser på deg. Spør om du vil ha den på veggen. Du ser på arket, leser og smiler.

 

Du ser på meg og sier «Ja, DENNE trenger jeg!». Vi ler litt, og hver gang vi hører den på radioen, smiler vi lurt til hverandre. Hver gang oppgittheten, sorgen eller frustrasjonen styrer. Ja, da har vi eden vår. Og sangen vår.

Det er ikke så mye, men det er så godt. To små ord.

Fix You!

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #asperger #autisme #psykiskhelse #familie #ungdom #OCD #tanker #følelser #livserfaringer #sorg #ensomhet

Når håpløsheten blir håpløs

 

Når håpløsheten blir håpløs

 

Håpløshet. Smaker på ordet. Ser det for meg, snur og vender på det. Prøver å kjenne på virkningen. Håp løshet. Et ord med hale. En hale som gir lovnad om en oppløst virkelighet. At grensen er nådd. At håpet er blitt brukt opp og er nå i oppløsning. Kraften svinner.

 

Et ord føles fort. Fort sagt, og kan bli fort glemt og gjemt av andre ord. Det blir bare liggende, provoserende og konfronterende, irriterende. Det når ikke helt frem i dagen alltid, men ligger der på lur. Inni oss. Dette ordet, håpløshet.

 

Bruker det uten å tenke på mening, virkning og hvordan det virkelig føles håpløshet.

Dagene drives av gårde. Døsen av virkeligheten ligger der og utilstrekkeligheten og usikkerheten blir normalen.

Likevel må gode stunder heies frem. For det må man, for syns skyld. For andres skyld. Man leter etter seire.

«Sto du opp? Flott!!»

«Vil du på butikken? Flott!!»

«Grer du håret? Flott!»

«Ser du på meg? Flott!»

Om igjen og om igjen, et lite repertoar, som ikke fører noen sted. Gir ingen mestring eller fremgang. Gir bare noe. Der og da.

 

Sakte går vi i den dype dalen. Meg og deg. For du får ikke lov å gå alene. Når håpløsheten har nådd deg, blandet seg og tatt over, så er jeg der med deg. Går der med deg, uten og la håpløsheten gripe tak i meg også. Kan ikke. Må ikke. Stålsetter alt av krefter, alt av forsvar. For det må jeg, om jeg skal gå der i mørke sammen med deg. Det klarer jeg. For jeg vet at det er en mening med det. Å gå der med deg.

Mørke er der hele tiden. Holder oss i skyggen, for lyset blir for vanskelig. For skarpt. For avslørende. For mye. Kikker opp på toppene rundt oss, ser etter stier, flere muligheter. Speider for deg, slik at du ikke skal gå glipp av noe. Blikket ditt ser bare ned, ser bare grunnen. Tror ikke på meg når jeg forteller at jeg ser andre ting. At jeg har en annen utsikt. Bare du hadde løftet hode, blikket ditt. Litt.

Håper at stien som er foran oss, vet hvor vi trenger å gå. Opp. Håper den sakte kan slynge seg oppover, slik at det nesten ikke merkes. Slik at vi for hvert skritt i skyggen, likevel er på vei mot lys, varme og nytt håp. Jeg vet. Du vet ikke.

Litt om litt, er vi kommet oss opp og frem uten at angsten har lagt merke til det. Uten at den er blitt vekket og forstyrret. Latt angsten ligge der å tro at alt er som det pleier. At alt er under kontroll.

Håpløsheten klarer ikke å holde følge mot toppen. Litt og litt ser vi at den går i oppløsning.  Den må gi tapt for nytt håp. Ordet har mistet halen sin. Øynene dine kan ikke unngå å se lysstripene. Som danser og kiler deg i ansiktet. Reflektere noe fra der oppe. Da først løfter du hode, øynene ser og du tror.

Så snur vi oss. Der på toppen, og ser en lang rekke av andre. Av andre som betyr noe for oss. De er der. I ryggen.

Igjen er vi på vei. Mot nytt håp. Sammen.

 

FOR DET = LIVET

 

#håp #asperger #livet #autisme #angst #psykiskhele #håpløshet #familie

What to do!

 

What to do!

Vi fyller dagene. Vi fyller dagene med kontroll, forutsigbarhet og gjennomtenkte handlinger. Klokken blir som piskeslag som krever gjennomføring og nøyaktighet. Holde tiden. Holde avtaler. En påminnelse på alt som er vanskelig, stressende, tikkende, videre. Alltid videre. Du prøver så hardt. Å få kontroll på alt og alle.

Like hardt prøver du å unngå planen. Forventningen om å prestere, klare å gjennomføre blir som en sekk rundt føttene, rundt tankene dine.

Den indre dialogen. Den som alltid, alltid først forteller deg at her er det fare. Varsellamper blinker, hyler og varsler om den verste fare du kan tenke seg. Angsten tårner seg opp, våkner til live av den minste bevegelse. Reiser seg som et trehodet, svart monster som skuler ned på deg, og skriker «Har du enda ikke lært!!!»

Der andre menneskers liv blir reddet av redsel. Reddet fra å gå utfor et stup. Reddet fra å klatre høyt uten sikring, blir ikke du reddet.

Angsten og redselen redder ikke livet ditt, den tar det. Litt om gangen, om igjen og om igjen. Hver dag.

Jeg skriker! Skriker høyt, inni meg. Forbanner alt og alle. Alle som hjelper og ikke hjelper. For at det i det hele tatt trengs hjelp. For at ikke hjelpen virker. For at hjelpen blir enda en redsel hos deg. For at vi til slutt skal stå der å se på at du forsvinner, taper. Taper kampen om det livet du drømte om.

Forbanner drømmene. Forbanner at de gir oss håp, som vi gang på gang blir slått i bakken av. Forbanner at vi er nødt til å ha drømmer. For at det er det eneste vi har.

Forbanner det som skjer. At angsten tar av livet, istedenfor å redde det. Tar kvaliteten på livet bort fra et menneske som er så godt, som bare vil vel, som har så mange ressurser og kvaliteter. Men som ikke får brukt det, vist det, kjent det selv.

 

Så. What to do!

Jo. Vi kjemper på. Vi vet hva vi kjemper mot, men ikke alltid når, hvor og hvordan. Vi fortsetter å lete etter virkning. Ikke store, kompliserte tiltak. Men små skritt og vendinger. I hverdagen. Leter etter det, der du er trygg. Hjemme. Der du har basen din. Der du kan vise både sårbarhet og krefter. Uten å være redd for å måtte prestere. Uten å kjenne på uoverkommelige forventninger. Bli dømt.

Skal vi klare å hjelpe deg, må vi begynne der. I trygghet, bygger vi deg opp. Dag for dag. Om igjen. Vi kommer aldri til å gi oss, aldri bukke under, aldri la deg bukke under, miste deg selv eller oss. Aldri.

Vi samler historier. Gode og vonde. Slik lærer vi, slik lærer du. Vi fortsetter å fortelle om dagen vår rundt middagsbordet. Vi fortsetter å minne deg på at du er verdifull, er sterk, er viktig. Vi fortsetter å gi deg den plassen du trenger, fortjener. Vi fortsetter å minne deg på at dagen din ikke har vært bortkastet. Finner frem mening, verdi og glede. Over den minste ting. For vi tror, med hele vårt hjerte. At de små tingene er viktige, er byggesteiner, blir grunnmurer. Til slutt.     

De små ting som skjer her hjemme, blir verdifulle og meningsfulle. Mer nå, enn før.

Og vet du? Noen ganger må jeg minne meg selv på de samme tingene. For livet er forbasket vanskelig. Noen ganger, for alle. Men det skal fortsatt leves, til fulle.

En ting jeg har lært meg, er at like viktig som det er å fortelle noen at de betyr noe, så er det enda viktigere å vise dem det, få dem til å føle det. Gjennom handling og ikke bare gjennom ord. Slik manifesterer du ordene i sjelen og ingenting kan lenger rokke ved det.

 

FOR DET = LIVET

#angst #asperger #autisme #hverdag #dagsplan #psykiskhelse #familie #trygghet #historier #livet