EDDERKOPPENS NETT

 

EDDERKOPPENS NETT

 

Solen er p vei. Opp over fjellene. Den lager s fine farger, der den sakte stiger. Uvitende om at jeg sitter her og ser p den, ventende.

Kaffekoppen er varm. Kjenner den brenner inni hnden min. Kjenner jeg burde sitte den ned. Men jeg bare fortsetter stirre p solen. Sier til meg selv at jeg skal sette den ned nr solen bare er kommet litt til opp. Tar meg en god slurk. Varm. Altfor varm.

Solen fortsetter. Den vet fortsatt ikke at jeg sitter og ser p den. Venter p at den skal se meg. Gi meg varme.

Frysninger. Av en altfor varm kaffe og en gryende sol.

 

Ser at dampen fra nattens fuktigheter, begynner stige opp i luften. Det damper av terrassegjerde. Av huset.

Det glinser i vannperlene som ligger spredt utover alt. Det skinner.

S. I hjrnet av gjerdet. Et edderkoppspinn. Ingen fangst, annet enn tusenvis av vannperler.

Et mesterverk! Og midt i sitter edderkoppen og vokter skattene sine. Alle perlene som p mystisk vis har funnet dens nett. De glinser, der de ligger p rad. Nye planlagt og plassert. Ser det ut som.

 

Bak nettet stiger solen enda litt til. Helt til den skinner gjennom nettet.

Og edderkoppen har ftt sin aller strste fangst. Solen. Som varmer. Som damper vannperlene bort.

Jeg tar frem kameraet. Knipser bilde der solen er fanget i nettet, omkranset av vannperler og dampende dugg.

 

Jeg reiser meg. Tar siste slurken av kaffen. Trekker pusten godt inn og gr inn.

S tenker jeg. Tenker at disse sm yeblikkene er de beste til fylle p. Fylle p livet mitt med vilje, kraft og tlmodighet. Til resten av dagen.

 

Resten av dagen sammen med deg, min umistelige.

 

FOR DET = LIVET

 

#autisme #mamma #asperger #angst #familie #psykiskhelse #livet #

 

 

SLIK ER VIRKELIGHETEN

Photo by Sasha Freemind on Unsplash


 

 

SLIK ER VIRKELIGHETEN

 

Du klarer ikke forholde deg til verden ut forbi. At dagene er vanskelig fr de er der, tanken p at dagen blir lik alle de andre hplse.

Kaoset er der. Tidlig og seint. Ingen pause. Tankekjret gjr at hele du dirrer. Skjelver som om toget raste forbi. Dundrende.

 

Toleransen er som vann i et glass, rett fr det renner over kanten. Bulende, truende.

Jeg roter litt rundt. Roter hyt, som vanlig. Gir deg en sjanse til hre at jeg er her, bryte litt av. Tankene dine. Prver gjre deg litt nysgjerrig.

Hrer du reiser deg. Skrittene dine er tunge, langsomme. Ned trappen.

De vanlige ordene. God morgen, sovet godt blir unnagjort. Du bare hmm`er. Tung i ynene. Ingen blikk. Ikke min vei.

Byd hode, venter p det neste som skal skje.

 

Snne dager spr man ikke for mye. Da bare gjr man. Unngr for mange valg, for mye smprat.

Lager en skive. Setter frem ett glass melk. Litt energi. Alt hjelper, tenker jeg.

Du ser p meg, orker ikke mat. Har ikke matlyst. En liten forhandling skjer. Skjer hver morgen. Samme ordene, samme grunn.

Du trenger litt mat i magen. Trenger starte kroppen litt. Energi, vet du!

Du ser p meg som om jeg skulle bedt deg om spise brune snegler!

 

S str vi der og prver motbevise hverandre om behovet for akkurat den ene skiven som ligger der p fatet. Det ene glasset med melk.

Det eneste jeg kommer p si er at det er viktig spise frokost. Vet jeg ikke kan si mer enn det, da faller du av. Orker ikke hre hvorfor. Og jeg vet at du vet.

Og igjen vet vi begge resultatet. Du tar fatet med deg opp. P rommet. Setter det fra deg. Uten rre den.

 

Du slr p pc`en. Setter deg ned og lar ynene rulle over skjermen. Trykker game on og starter spillet.

Historien utfolder seg p skjermen. Karakterene lper av grde i en verden som du har laget, bygget opp. En verden som du bestemmer i, velger i, kjemper i.

Du kjemper hardere i spillet enn du klarer kjempe i livet ditt. Du velger strategier som er innvd, pugget. Bruker dem riktig nr oppgavene m lses. Finner lsninger som gjr at du klarer komme deg videre. Til neste niv. Og du gyver p. Du gir deg ikke p tap. Lurer tusser og troll, drager og trollmenn. Poengene ramler inn. Det piper og ringer for hver gang du treffer.

 

S. Etter en stund. Ikke lenge. Mindre og mindre tid tar det fr du ikke klarer mer. Sliten. Bruker alt av krefter p spillet.

Tar meg en tur opp. Til deg. Stryker deg forsiktig over ryggen. Ser for meg at det skal vre godt. Der sitter du. Litt oppbrukt av de lille du hadde av krefter.

Fr deg ikke til bruke kreftene p livet ditt. Det er det ikke verd, sier du.

 

Derfor. Enn s lenge. Til vi ser vi kan komme i posisjon. Til du er klar til bli med oss. Ut i livet, sammen og til slutt p egen hnd. Til da, er vi her. Sammen med deg. Lar deg fortelle og leve litt p dine vilkr. Din vilje. For vilje er viktig.

 

For ut i livet skal vi.

For du er s dyktig, s snill og god, s omsorgsfull, s reflektert, s trofast, s inderlig.

S om du da en dag, bestemmer deg for trre. Trre slippe opp for andre, for deg selv. Da kommer hele verden til bli rikere.

 

Bare p grunn av deg.

 

FOR DET = LIVET

 

#autisme #angst #depresjon #ensom #familie #livet #tankekjr #gaming

AV OG TIL ER EN MILLIMETER NOK

 

AV OG TIL ER EN MILLIMETER NOK

 

Det er s vanskelig. S vanskelig vite hvor grensen gr. Til enhver tid. Hver dag er ikke lik, og grensen for hva som tles er som en mel i vinden. Lett, pors og s lett viske ut.

Det er som om du ikke vet det selv. Ikke klarer kjenne hvor du m stoppe. Hvor vi m stoppe fr den krysses. Grensen.

 

Noen ganger str jeg der og ser p deg. Prver tolke det jeg ser. Ikke ser. Prver komme i forkjpet. Prver kjenne p det. Fr deg. Helst fr deg.

Om jeg bare kan avslutte fr det blir vanskelig. Fr du kjenner p angsten. Fr du igjen trekker deg.

En tanke om at du da ikke avslutter fordi du kjenner angst og uro, men fordi jeg sa stopp.

 

Og hva gjr det med deg?

 

Gjr det deg uvitende og handlingslammet ovenfor noe du br st i for mestre? Gjr det deg til en tilskuer istedenfor en deltager i kampen?

Nr mestring ikke gir deg noe, nr selvtilliten er s lav at du ikke finner den? Ikke klarer bygge p noe?

 

Hvor begynner vi da?

 

Livet er s stort! S mye, s voldsomt, s endelig.

Hvor begynner vi nr alt er s uklart, nr alt er s viktig? Nr absolutt alt er vanskelig!

Hvor langt ned m vi. For klare bygge. Bygge deg opp fra bunn av. Lage den grunnmuren som str sttt nok til mure videre?

 

Vi har feilet. Vi har bygget et helt hus. Fr du var med. Klar til vre med p prosessen. Du klarer ikke flge med. Klarer ikke flge oss.

S grunnmuren som er bygget for deg. Muren som er satt sammen for styrke deg, har mistet sin funksjon. Sin mening.

Igjen sitter du. Der nede p bakken. Med murer av tiltak, ordninger og tilrettelegginger. Alle gode, men ikke for deg.

 

Istedenfor sttte deg. Bygge deg opp. Istedenfor ser du de som hye murer. Som lukker seg rundt deg. Lager skygge. Gjr at solen ikke slipper til.

Slik tror jeg at du fler det. Der du sitter alene og ikke klarer vre med.

Der sitter du alene. Stille og hvisker s stille at ingen hrer deg. Hjelp meg.

 

Vi m innse at alle gode meninger, gode byggere, gode hjelpere, ikke klarer n deg. Akkurat n.

Men vi klarer noe sammen. Men det sees ikke s godt.

 

En millimeter av gangen. Det er det du trenger n, og det er nok.

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #autisme #asperger #livet #depresjon #psykiskhelse #familie #selvtillit

Husker du hvem du var?

 

HUSKER DU HVEM DU VAR?

 

Husker du hvem du var, fr angsten tok deg? Tok deg, kverket alt av det lille livet du hadde bygget opp. Livet vi trodde vi hadde klart mure, bygge og tilrettelegge for deg, slik du var, slik du trengte, slik du fungerte.

 

For et svik! For et svik det er. Denne svikefulle angsten. Leder en til de uvirkelige, det usanne, det oppdiktede. Ikke en eneste ting ved den er sann, riktig eller logisk. Ikke noe godt har den i tankene, der den entrer en som en parasitt som nrer av vertens liv bare for gjre den svak. S svak at den fr det fulle og hele herredmme. Angsten blir sakte, men s sikkert det sanne, det riktige, det logiske. Den blir livet.

 

Utenfor str jeg og hamrer ls p stengselet. Forbanner styrken til angsten og forbanner min egen svakhet. Klarer ikke trenge gjennom. Lusker rundt som en ulv, prver finne en pning. En tid, der jeg kan komme gjennom. Gang p gang stanger jeg mot stengslene.

 

Noen dager str angsten fremfor meg, i din skikkelse. Tro den kan overskygge deg. Tror at den kan gjemme deg, slik at jeg bare ser angsten og ikke deg.

Den provoserer, irriterer og krever, i din skikkelse. BRING IT ON!!

 

Du forandrer deg, du gir etter, kan ikke annet. Jeget ditt forsvinner inn i mrket, du klorer deg fast og skriker mens skyggene omringer deg. Kraften blir sugd ut av deg som en Desperant fra Harry Potter.

En Desperant er en fryktelig skikkelse som ikke skiller venn eller fiende. Som suger ut kraften og nrer p sine ofre. Som angsten.

 

S. I pausene, i roen. Der sitter vi. Sammen i sofaen. Kikker p Harry Potter. Film etter film.

Jeg sitter og nsker at den verdenen kunne vre virkelig. At trolldom kunne reparere og gjre godt igjen. Beskytte.

Beskytte deg fra Desperantene. Jeg kunne brukt magi. Magi til redde deg, snn som Harry Potter gjr.

 

Jeg ville valgt Skytsvergeformelen. En positiv kraft, som skulle blitt et skjold rundt deg s Desperantene kunne nret av den, istedenfor deg.

Og den skulle virke. Den skulle virke fordi du skulle tenke p et minne, ikke et hvilket som helst minne, men et veldig sterkt og godt minne. Latt det fylle deg opp, fortape deg i det, mens jeg ropte av all min styrke FORVENTO VERGUM!!!.

S skulle det vonde blitt forvandlet til det gode. Det beste minne du kunne tenke deg.

 

Og s. S skulle det vrt over. Borte. Ikke et spor, ikke et arr. Ingenting.

En ny vr, morgen og verden skulle vist seg foran deg og du skulle ikke trengt huske p alt det vonde. Du s deg aldri tilbake, bare til de gode minnene.

Du skulle husket hvem du var, fr angsten tok deg.

 

FOR DET = LIVET

 

#autisme #asperger #magi #angst #livet #psykiskhelse #ungdom #familie

 

 

 

En hyllest til mannen. Min.

 

En hyllest til mannen. Min.

 

Til deg som holder meg sammen, nr alt jeg vil er rakne.

Til deg som gir s mye av deg selv, at det noen ganger blir tomt. Tomt til deg.

 

Vi fant hverandre, vi to. Akkurat nr vi begge trengte det. Nr landskapet var uklart, og grunnen var ls. Da tok du hnden min og lftet meg p land, p trygg grunn.

S mange utfordringer. P vr vei. S lett miste fokus, p hverandre. P oss.

 

Det er s lett. S lett ta hverandre som en selvflge. Nr det stormer og alt fokus er p eksistere, overleve.

Vi kjemper. Vi kjemper for gutten vr. Vi kjemper for oss selv, for hverandre og for familien vr.

Slik er det med oss.  

 

Midt oppe i alt. Grten, sinne og gleden. Der ser jeg deg. Alltid. Der du str sttt. Klar til hoppe inn, eller velge st litt p utsiden. Men alltid klar. Trygg, stdig, snill og god. Og tlmodig. Og jeg vet det. Jeg vet at du ville ofret alt for oss.

For du, min dyrebare kjreste, m vite. Du trenger vite. At jeg aldri kunne klart noe av dette alene. Jeg er ikke sterk nok alene, men jeg er sterk nok sammen med deg.

Du lar meg styre. Du viser meg s stor tillit, at jeg ofte er livende redd for tr feil. Det er s stort det ansvaret. Men jeg vet, at du vet, at jeg trenger styre. holde kursen, ha kontroll.

Det er min sikkerhet. Ikke fordi jeg ikke stoler p at andre kan ta kontroll. Jeg stoler bare ikke p meg selv.

 

Jeg er ikke alltid rettferdig. Ovenfor deg. Noen ganger blir du oversett, overhrt og overkjrt. Noen ganger lar jeg alt g ut over deg. All smerte. Noen ganger er jeg for rask. Altfor rask til dmme, helst fr du skjnner hva som skjer. Beskylder deg for det ene etter det andre. Som ikke er riktig.

Og hver eneste dag. Morgen. Nr jeg vkner. Sier jeg til meg selv,  at denne dagen skal bli annerledes. Denne dagen skal jeg vise deg. Hvor hyt jeg elsker deg. Denne dagen skal jeg gjre alt for at alle skal ha det bra. For har alle det bra, s m jo jeg f det bra.

S skjer det. Ting. Man ikke har kontroll over. Planene blir delagt av uro, stress og angst. Overskuddet jeg hadde. Til gjre godt, ble sltt ut av meg. Overskuddet ble brukt p andre enn deg, min kjre elskede. Igjen.

 

Du sier til meg hver dag, at det gr bra. Du sier det. Du viser det.  Men jeg vil ikke hre. Trr ikke. For om det gr drlig, s er det ikke andre skylde p enn meg. Heller det, enn at andre skal kjenne smerten. Det er en viss kontroll i det ogs.

Det er s lett miste friheten. Friheten til vre litt ls. Litt ls i snippen, liksom. Ta ting litt som det kommer. Den herlige flelsen av bare ta imot det som kommer, deale med det. Eller ikke. Slik du er.

Store kontraster nr vi har en som trenger forutsigbarhet, meg som trenger kontroll og du som p en herlig mte tar ting som det kommer. Motparter som kanskje vekter hverandre slik at det blir p det jevne. Livet vrt.

 

S hvordan kan jeg hylle deg slik du fortjener? Du trenger ingen markering, t-skjorte eller kort. Du trenger kjrligheten min, respekten min for deg, tilliten min, troen jeg har p deg, og at du tar det til deg. Alt som du fortjener her i livet.

Og jeg trenger. At du har tro p deg selv. At du ser hvor viktig du er for oss alle. For meg. For gutten vr. For alle barna vre tilsammen. Til og med for Buddy.

 

S jeg hyller deg. Ikke en gang i ret. Men hver eneste dag. Hver gang jeg sier jeg elsker deg. For den du er og ikke er.

 

FOR DET = LIVET

#autisme #pappa #asperger #livet #familie #psykiskhelse #hverdag #farsdag #kjrlighet

Nr livet gir av sine gode dager

 

NR LIVET GIR AV SINE GODE DAGER

Noen ganger skinner solen. Ikke der vi er vant til se den. Men inni. Inni oss, der som vi alle kjenner det mest nr noe godt skjer.

vre den som ser. Observerer gleden din over de sm seirene. Solen treffer ansiktet ditt og blikket ditt sker, rene leter etter lyder, nesen din fylles med lukter som ikke har blitt kjent p. P lenge. Kan man kjenne lukten av glede? Kan man se den noe sted? Eller bor den inni der, bare venter p virke?

 

Gleden i dag var turen ut. Egentlig s lett nr alt virker, er p plass. Truende skyer p himmelen skremmer ingen av oss. S. S regner det. Men istedenfor bli skremt tilbake, kjrer vi p. Vi fortsetter mot der vi skal.

Sjen er stille nr vi kommer frem. Stille. Det eneste som lager uro og rper seg, er drpene som treffer vannflaten. Tett i tett. Vi kommer til bli s vte. Men likevel gr vi p. Tar med oss fiskestangen.

 

Vi ser utover vannet. Stille vann, men likevel urolig av alle drpene som treffer. Men. Vi blir liksom ikke vt. Ikke mer enn vi synes bare er greit p en fisketur.

Luften blir fylt av en lukt. Lukten av regn som treffer trre steiner, stv og gress. Vi lukker ynene og trekker pusten inn. Forsiktig og kjenner lungene blir fylt med nytt. Forsiktig, s vi ikke bruker opp det gode. Trekker pusten enda en gang. Er lukten der enda?

Skyene blir lettere. Du s det. Drpene i vannet blir mykere. S. Stille. Regnet er brtt forbi. For en stund. Skyene lover mer, men det gjr ingenting. Vi klarer st i regnet. Bli vte. Men likevel ikke bli vte. Ikke mer enn det som er greit p en fisketur.

Du tar sats. Stillheten blir fylt med lyden av snret som blir kastet ut med bestemt bevegelse. Snret raser utover vannet. Alle ser. Venter litt i spenning. Hvor treffer du?

Plutselig treffer den vannet! Langt ute, langt kast. Perfekt kast. Snret gr, mens du venter p det riktige tidspunktet. S.

 

Gleden, overraskelsen, den lille panikken. Fisken nappet og du sveiver inn. Ubeskrivelig glede. Ansikt som lyser. Lysere enn solen som treffer vannet gjennom skyene.

For en fin kveld. For noen fine yeblikk. Takk dagen, for at du ga til oss. For vi trenger dette. Vi trenger bygges opp. Alle sammen. Ikke bare noen. Vi trenger kjenne gode dager. Vi trenger fylle opp, hamstre, bygge.

 

Vi tenker ikke stort. Det blir for mye. Vi trenger bare litt av gangen. En lukt, en lyd, en flelse. Vi nyter det gode. Detaljene som er rundt oss, som gir oss noe.

S selv om det regner, og skyene er mrke. S velger vi se p det gode. Det vakre. Fordi vi kan. Fordi vi trenger. Fordi vi klarer.

 

 Akkurat n. Nr livet gir av sine gode dager.

 

FOR DET = LIVET

 

#autisme #asperger #angst #livet #utptur #glede #fisketur #psykiskhelse #godedager #familie #sj

Det er i motbakke det gr oppover

 

Det er i motbakke det gr oppover

 

Det er i motbakke det gr oppover. DET er bare jug!

Det er i motbakke du m lengst ned til grunnfjell, av stahet og viljestyrke.

Der den tffeste motstanden er en stemme i hode som ber deg bremse, stanse, gi deg!

 

Det er i motbakke du m i kjelleren etter krefter. Hvor du taper om du ikke vinner over deg selv.

Hvor du viser hva som bor i deg.

Hvem du er og hva du er laget av.

(Reklametekst fra Tine Melk)

 

Disse ordene passer til s mange. Man kan se for seg suksessfulle utvere. Som bruker ordene til motivere seg selv eller andre. Betydningen av ordene er for dem tegn p styrke, motivasjon og vilje til fremgang. Veien til seier.

For noen er ordene piskeslag. En pminnelse hvor man er, hvor man hrer hjemme. At man ikke er der eliten er. Ord som forteller hvor langt nede man er kommet. Forteller deg at du er din verste fiende. At om ikke du klarer livet, s er det din egen skyld. Mangel p styrke. Mangel p krefter.

 

Men det er jo sant! Det er i motbakke det gr oppover! S lett og lekent sagt. S utrolig vanskelig og hardt nr det er der du er. I bunnen.

Alle vet jo det.

 

Ordspill. S sanne, men likevel s langt fra sannheten.

Hvorfor vre inne, nr alt hp er ute!, sto det p et skilt. En gang for lenge siden. Vi andre lo, du lo ikke.

Alt hp er ute!. Det er jo ingen som vil komme til det. miste hpet.

 

Du har mistet hpet. Selv om du bare har vrt inne. Ikke turt g ut. Kanskje derfor.

 

Hvorfor skal det g ut, streve, gjre de tingene som er vanskelig vre bra for meg? Hvorfor forteller dere meg at det er bra?

Hvorfor prver dere overtale meg til tro det samme, nr den eneste jeg trr stole p er meg selv. Knapt nok det! Og hele meg sier NEI!

Det hjelper ikke vise meg en verden med muligheter, nr ingen av dem er laget for meg.

 

Du kan ikke lokke meg til lpe maraton, fr jeg har trent.

Du kan ikke trene med meg, for s gi meg sko som ikke passer.

Du kan ikke si hvor jeg skal g, uten gi meg et kart jeg kan lese.

 

Flelsen er s sterk, at du ikke lenger nsker deg det annerledes. Alternativet er utprvd og ikke vurdert verd satse p. Ikke n.

 

Men troen p at du skal f oppleve verden igjen. P dine premisser. Den er like sterk, om ikke sterkere.

For om angsten tror at den har vunnet, ja da m den tro om igjen! Det den ikke vet, er at vi blir sterkere. Sterkere for hver dag.

 

Og innimellom, m vi samle krefter. Ligge ned vpnene, logge av.

Vi stopper litt der. I motbakken. Puster litt p. Henter energi. For s, klatre videre. Oppover!

 

FOR DET = LIVET

 

#autisme #asperger #angst #livet #familie #motivasjon #psykiskhelse #ungdom #hp #

Vi vandrer. Med freidig mot!

 

Vi vandrer. Med freidig mot.

 

Meg og deg. Rolig bortover. Jeg ser p deg, litt snn p siden. Du smiler. Det er tidlig. Mye tidligere enn du pleier vre vken. Vren er p sitt beste. Solen varmer oss allerede i nakken. Duggen er frisk og luften er fylt med deilige lukter.

Jeg gr rolig mens jeg ser p Buddy som svinser rundt oss. I ekstase over alle luktene som ligger p lur inne busker og kratt.

 

Det har sikkert gtt en hund der fr sier du. Kan vre enig i den tanken nr jeg ser iveren. Buddy snuser s han nyser. Du ler og trekker pusten godt inn.

Jeg begynner prate litt. Jeg vet om vi bare nyter i stillheten, s kommer tankene dine fortere. De som sier at du skal snu.

 

S jeg begynner prate om dataspillet ditt. Prver finne sprsml som ikke virker altfor teite. Det beste du vet. fortelle om favorittspillet.

Du tar meg med inn i en verden. Med ord og vendinger som jeg bare m nikke til. Ikke avbryte deg for si at jeg ikke skjnner. Iveren stiger. Du beskriver en verden med land, byer, alver og drager.

Mens du snakker ser jeg at vi nrmer oss lyktestolpe nr 10. Det er grensen vr. Vi gr aldri lengre enn den. Det ligger mye jobb og opparbeidet tillit til at jeg trr tye den grensen. G litt til. Sprre deg. Da trekker du deg. Og kanskje du da ikke vil neste gang.

Jeg spr ikke. Sier heller ingenting. I iveren din, gr du og forteller meg. Intenst. Om det du kan best.

 

Vi nrmer oss. Til og med Buddy slakker av og vet nr vi pleier snu. Men du gr. Videre, forbi nr 10. Langt inne i historien glemmer du verden du er i.

Jeg m forsiktig dra i Buddy. For han har stoppet. Med nr 10. Vi gr videre. Til nr 11. Til nr 12. Videre.

Fler at jeg gjr noe galt ved ikke si ifra til deg. Men jeg fortsetter bare nikke og bekrefte det du forteller.

Kjenner en skrekkblandet fryd, der vi traver av grde. Forbi flere lyktestolper, lengre enn fr. Andre ville ikke kalt det en tur. Andre ville ikke ha sett utfordringen der de klatrer villig opp fjell og utmark.

For oss? For deg?

For deg er det en seier. Men du vet det ikke enda. For historien din er ikke ferdig.

 

Sakte men sikkert nrmer vi oss veikrysset. Du ser opp. Jeg ser p deg. Smiler og spr om vi kan snu. Sier jeg er trtt og at jeg har lyst til g hjem igjen n.

Forbauset smiler du. Litt usikkert.

Jeg prater videre, som om jeg ikke skjnner hva som er skjedd. At det ikke er s spesielt. At du slipper hre S flink du er som har gtt s langt!.

Det ville ha delagt alt. Du liker ikke skryt. Vil ikke hre hvor flink du er. Da blir det s tydelig for deg nr du ikke er det. Flink.

 

Denne gangen er det jeg som vil snu. Ikke du.

Vi snur. Du er litt mer stille. Tankene dine begynner stjele plass. Men s. S bare fortsetter du fortelle. Buddy ser p oss. Forvirret, liksom. Hjem? N? Sikkert?

S tusler vi hjemover. Med Buddy, like ivrig over de samme luktene. Bare i revers.

 

Siste bakken opp mot huset. Stopper jeg og trekker pusten. Dypt, dypt ned i lungene. Ber deg gjre det samme. Bare for markere. Kanskje det blir lenge til neste gang, neste tur.

Sliten gr du inn. Lenge siden kroppen og sinnet har kjent p det bli sliten. Bli sliten av noe, ikke bare sliten av ingenting. Sliten uten at det er angsten som har brukt deg opp.

Du gr opp. Ser p meg i trappen og sier Vi kom visst litt ut av tellingen i dag. Det ble litt mer enn 10 lyktestolper.

 

Du smiler, litt lurt. Litt stolt. Og litt sliten.

 

I dag har vi vandret. Med freidig mot!

 

FOR DET = LIVET

 


#asperger #autisme #angst #tur #psykiskhelse #utptur #livet #familie

Nr fremtiden ingen ende vil ta

 

Nr fremtiden ingen ende vil ta

 

Sm tanker p vegne av 

Den ligger der som en utydelig tke. Fremtiden. Hva vil den bringe? Er det jeg som skal komme til den eller er det den som skal komme til meg? Og nr kommer den egentlig?

Hva om jeg ikke klarer se s langt? Hva om dagen i dag er nok. Og det samme med den som kommer i morgen. Ingen fortsettelse. Ingen sammenheng. Det begynner bare om igjen. Hver eneste dag.

 

Hpet om bli bedre p en dag som denne, er der ikke. Store sprsml om fremtiden, forklaringer fra andre om at sm ting, blir til sammen noe stort.

Hver eneste lille seier er med p styrke meg. Sier de. Sier de som ikke har mine tanker og meninger. Jeg fatter ikke hvordan noen kan si det. Mene det nr jeg ikke fler det!

 

Hva om jeg ikke vil p skolen, da! Ikke klarer det! Desperat slenger du det ut. Provoserende og konfronterende. Sta og bestemt. Ingenting kan endre det. Du har bestemt at tankene dine er den fulle og hele sannhet.

Jeg vet. Jeg vet hva som ligger bak. Den forbannede angsten. Usikkerheten som blir et enormt intetsigende teppe som kveler alt i sin vei. Lys, varme, glimt. Alt blir kvelt ned i det samme hullet. Der du tror du hrer hjemme. Der flelsene dine er. Der finner du deg selv. Som oftest.

 

S sitter jeg der. Ser p deg. Tenker at noen andre m gi meg de riktige ordene. For hvilke ord ville du ha valgt om du fikk velge? Og det ordet du valgte, skulle ha vrt av et slik kaliber, en slik kraft at det kunne helbrede alle som hrte det?

Hvilket ord skal man si, nr ingen ord er kraftfulle nok til lfte, styrke eller helbrede? Hva gjr du da?

 

Tomt ser du. Fremover. Fremtiden er der. Et sted. Hadde du bare trodd p den. Hadde du bare trodd at den kan gjre deg godt. At alt du gjr n,  er med p forme den. Isteden blir du tappet. For krefter. Har nok med eksistere.

Du har funnet det fornuftige i det ufornuftige.

 

Du har gjort hjemmet ditt om til en ugjennomtrengelig festning. Utstyrt med det beste forsvar.

Du trenger bare si nei. Nei til alt. Nei til prving, for du tror du vil feile. Nei til hjelp, for ingenting har hjulpet. Enda. Nei til virke. Virke gjennom dagen, gjre det som kan lfte deg fremover. Du trenger det s srt.

Men du lar den ikke. Lar deg ikke f oppleve virke. Alt som vi vet kan vre til hjelp. Blir desperat utslettet av deg. Alt forsvar blir satt inn. Slik at du slipper prve. Slipper feile. Slipper kjenne p skammen.

 

Du gjr en fantastisk jobb! All den energien du bruker p forsvare deg. Det viser at du er en kjempe. En Kjempe som kjemper sin livs kamp. Hver dag. Og hver kveld nr du sleper deg tilbake fra slagmarken, puster du lettet ut. Du vant i dag og. Du og angsten.

Et samarbeid som ikke burde vrt. Angsten som nrer av deg og du som mater den. Med deg selv.

 

Du tror du har vunnet. Nr du har unnsluppet verden utenfor. Klart kjempe deg gjennom dagen uten mtte erkjenne at du holder med feil lag.

Du kjemper for fienden, men ser det ikke.

 

S der sitter du i festningen din. Bak stengte porter.

Hvordan skal du f styrke, nr alle porter inn er stengt. Er murt igjen av redsel, et forsvar sterkere enn all verdens vpen.

Hvorfor holder du fast ved motstanden din, nr vi str som en hr utenfor og er klar til kamp. For deg. For ditt liv.

 

Det betyr jo. At om du velger ikke gjre noe, eller om du ikke har et valg. Ikke klarer. Ja, da blir fremtiden som flelsene dine. Mrke, tunge og vanskelige bre.

Gi meg heller ett tonn med stein. Gi meg heller den tyngste bren en mann kan bre, og enda litt til. Bare jeg slipper bre fremtiden min.

En fremtid. Som akkurat n. Ingen ende vil ta. 

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #autisme #asperger #fremtid #familie #psykiskhelse #livet

Du skal gjre ganske mye feil, skal alt g galt

 

Du skal gjre ganske mye feil, skal alt g galt

 

Skyldflelse. Ikke til unng. Hver eneste bidige dag, gnager det litt til i meg.

Ransaking av hendelser, episoder og valg man har tatt. P vegne av. Et menneske som vi har ansvar for, som trygler om vr hjelp. Som ikke klarer hjelpe seg selv.

 

Du prvde, men det ble s altfor stort for deg.

I alle veikryss vi har vrt, har det mtte tas valg. Hyre, venstre, rett frem eller st i ro. Brikker i ett spill uten synlige regler eller lsninger. Velge veien etter hvor valgene tar oss. Store, voldsomme valg. Som vil henge ved, s lenge vi lever.

Midt oppe i det, nr noe skjer? Da fler man at man er p riktig vei. Uansett hvilken vei det mtte ta. Fordi det skjer noe. Fordi man begynner bli desperat. Desperat etter svar, etter hjelp, etter virkning. Bare det skjer noe, bare man er aktuell nok til bli brukt tid p, videre. Ikke vise at man er svak. Systemet m ikke se det, tenker man.

 

Men systemet ser det. De gr faktisk bare ut i fra det. At man blir svak, etterhvert. Slik som mange andre fr oss har blitt. Svak etter en stund.

Men samtidig bygges en annen styrke. En styrke som ikke blir gitt til alle. Bare til dem som trenger det.

 

Systemet fanger oss, driver oss gjennom prving og feiling. For prve m man, og feile gjr man. Og snn er det.

Redd vi skal bli fart av grde med. Bli skyldt ut med tidevannet og aldri finne fast land igjen.

Dere m passe p dere selv! hrer vi. Dere m ha tid til overs, energi til overs, krefter til overs! sier de.

Men? Forvirret ser vi p hverandre! Om vi ikke har det da? Nr bare tanken p bruke tid p oss selv, gjr at vi tappes enda mer for krefter. Nr all tid og krefter brukes til f et menneske opp og frem. Hvordan kan vi da klare mer?

Kan noen fortelle oss hvordan vi i dette, skal ha krefter. Til noe annet?

 

For meg blir dette motstridene. Tvetydig og langt fra virkeligheten. Vr fornuft er enig, men vr virkelighet er ikke det.

Vi gambler p at alt holder. At alle drar sammen, at alle holder ut. At vi er s sterk som bare det, at vi er s sterk sammen at vi tler dette. At vi har styrke til st alene, og mot til lene oss til andre.

For det vil komme snikende enda mer skyldflelse. Enda mer gnagende. For hvor du enn snur deg, kommer du til kort.

 

Til slutt blir man ufornuftig. Man nsker fraskrive seg ansvar. Er ikke lenger trygg p egen dmmekraft eller valg. Man begynner bli svak, fler man vakler, fler seg stakkarslig og alt er urettferdig. Man blir litt selvdestruktiv, kan man si. Alt blir tvetydig.

 

Kan ikke noen komme ta seg av oss! skriker jeg inni meg.

Isteden gr vi ut av dren for ta oss av andre.

Kan ikke noen komme og trste oss! brler jeg ut. Inni meg.

Isteden gr vi ut av dren for at andre trenger trst.

Kan ikke noen komme og lre oss! tenker jeg.

Isteden gr vi ut av dren og lrer andre.

Kan ikke noen komme bare vre! kunne jeg nsket.

Isteden er vi der for alle andre. Enn oss selv.

 

Makteslsheten slr beina under oss. Leder oss inn i en tke av forvirring. Av avmakt. Av drlige valg. Som blir endelige. Snart trr vi ikke bevege oss, redd for tr feil. Prver finne et sted som er stdig, til st p uten falle i avgrunnen. Og ber til hyere makter om at det er plass til at alle kan st like sttt. For om ikke? Da vet jeg ikke om vi klarer det.

 

S, slik blir det. Inni mellom. Vi surrer rundt i vr egen selvmedlidenhet. Taper terreng, mister fokus og retning. Men bare innimellom.

For s samles vi. Bare fortsette. Komme oss opp p hesten igjen, liksom. Opp og frem. For det er der vi skal vre. Med unntagelse av sm avstikkere. Som vi vet kommer, vet nr vi er der og vet hvordan komme oss videre fra.

 

Og trster oss med tanken om at man skal gjre ganske mye feil, om alt skal g galt.

 

FOR DET = LIVET

 

#asperger #autisme #angst #psykiskhelse #hverdagen #familie #livet #sliten #avmakt #systemet #hjelp #desperat

Den som venter p noe godt, m vente til desember

 

Den som venter p noe godt, m vente til desember

 

Vinter. Den beste tiden, sier du. Lettere gjemme seg bort. Alle gjr jo det. Om vinteren. Alle trekker inn. Alle gr liksom i hi.

En lun tid. Varme fra peisen, lys fra lyktene. Mrkere ute, lysere inne.

 

Stormene som kommer, kaster seg rundt hushjrnet, rsker i taket og lager lyd inni pipen. Lyden fra pipen kommer vi p hver hst. Glemmer den like fort, nr snen daler ned i skjul og ligger seg som et varmeteppe over oss.

Du elsker hst og vinter, men mest av alt desember. Barnslig glede, spenning og ikke minst de gode luktene. Lukten av varm glgg er det beste. Den kiler i nesen, krydderiene. Maten som hrer til, snikpynting med julepynt 1.desember, julekalender, julesysler, gleden av pakke inn pakker til andre og regelen om ikke synge julesanger fr 1.desember og troen p at det dr en alvenisse hver gang om du prver.

 

Gode minner blir trigget. Fra i fjor, fra fr, fra for lenge siden. Filmer som bare kan sees i desember, ruller over skjermen. Julestemning, gode flelser, gode lyder, gode lukter.

Vi setter p en film. Ett r siden sist. Gleden bygger seg opp, glgg p bordet og teppe over oss.

Nyter. Jeg nyter disse stundene med deg. De sm gledene som er s utrolig viktig, som ikke fr haste forbi uten at du har kjent, flt og tatt p. En herlig egenskap som jeg hper jeg kan f lre av deg.

S. Etter en liten stund. Du ser p meg, og jeg p deg. Fra yekroken. Du setter deg opp, uro. yeblikket var over.

 

Jeg vet. Jeg visste det fr vi satt filmen p. At du ikke klarer for mye av gangen. Tanken vi alle har, om at gleden bare ligger i se filmen, at det er det som betyr? Slik er det ikke hos oss. Her betyr alt, alt!

Her betyr luktene, spenningen, lyset, vinden, glggen, krydderiene, forventingen, gleden og teppe p sofaen like mye. Om ikke mer.

Gleden over alt, ikke bare en ting.

S det blir nok som i fjor, og rene fr. Litt film hver dag. Samme filmen, men bare litt av gangen.

Servert med glgg, krydderier i luften og en og annen pepperkake. Deilig spenning. Deilig glede. Sm gleder som ikke andre enn oss fr oppleve.

Din mte.

 

For vi kommer alltid i havn. Med filmen.

 

FOR DET= LIVET

#asperger #autisme #desember #smgleder #psykiskhelse #angst #rutine #familie #jul #julestemning

E` du den du e`, fordi du tror det - eller e` du den du e` uansett?

 

E` du den du e`, fordi du tror det. Eller e` du den du e` uansett?

                                                                      (Tittel fra Bjrn Eidsvg)

 

Dagen. Dagen er startet. For meg. Den tunge pusten hres helt ned. Ned til meg, der jeg sitter i roen og troen. Troen p at i dag skal det bli bedre.  Dagene fr har vrt fylt med uro, redsel og trer. Nededager, iflge deg. Rommet ditt er blitt ommblert. PC koblet og avkoblet. TV. XBOX. Ledninger. Alt er blitt koblet og avkoblet. Mange, mange ganger. Sofa flyttes, sengen blir satt p hode og pulten er det ikke lenger plass til! M begynne om igjen. Det ble ikke slik du tenkte.

 

Til slutt. Til slutt kollapser du p gulvet. Kroppen din skjelver av utmattelse. Trene bare triller. Uten lyd. Tom.

 

Fr kunne jeg stoppe det. Regulere det. Ikke n lenger. N m jeg bare vre der. Ingenting kan stoppe deg, fr du er ferdig. Har klart f det slik du tenkte, trengte.

Ofte sto vi der. Du og jeg. Hye stemmer. Stemmer som prver fortelle hverandre det logiske. Din og min. Din logikk er ikke min. OCD er ikke logisk. Tanker som tvinger deg til gjre, gjennomfre uansett.

Logiske meg. Henter mlebnd. Med en tanke om at det vil vre lurt mle mblene fr du flytter dem. For se om det er plass. Tegne opp p et ark, se om det passer. Blir bra.

Logiske deg. Kaster mlebndet veggimellom! Kaster penn og papir. M flytte og plassere for klare se at det gr. At det ikke gr.

 

Jeg ber deg egentlig om vre rasjonell, logisk og systematisk nr tankene dine allerede er kaos. Jeg ber deg om enda mer, enda du er p kanten av klare det som er. Uroen er jo symptomet p det.

S logiske meg tror, at bare det er et system. En plan. S vil uroen din forsvinne og du vil se det p samme mte som meg. Samme fokus. Et resultat.

Siden har jeg lrt meg. Du har lrt meg. At du bare m. Det er det eneste som hjelper mot uroen, mot kaostanker. Mot angst.

Du trenger lfte, bre, skyve og banke. Bruke kroppen. F utlp. F utlp, nr det frst har blitt s gale.

 

Istedenfor kjempe imot deg, prver jeg regulere. Prver se til at du ikke blir totalt utslitt. Vi brer sammen, skubber og lfter. Snakker og diskuterer. P dine vilkr, ut fra dine planer.

Litt etter litt gr det fra vre noe panisk, manisk og ukontrollert. Til bli et samarbeid. Til bli noe som blir et godt resultat, en mestring for deg.

Helt til neste gang. Da er det starte p nytt. Meg og deg. Litt mer kontroll.

 

Nr skyggen av livet kveler deg, sier deg at du ikke kan, ikke klarer, ikke tr. Tror du da p det?

Nr vinden ikke lenger bringer lovnad om liv, om frihet, om pent landskap. Hrer du da p den?

Nr grunnen ikke lenger sttter dine skritt, sttter ikke valgene, eller retningen du vil g. Snur du da og gr tilbake?

Nr redselen tar over, lager spor som ikke forsvinner, tar hver nerve i deg og gjr dem til sitt. Kjemper du da imot?

Hva gjr du min umistelige. Nr verden er for stor og tankene for mange? Tror du p dem eller p deg selv?

Hva gjr du nr du mister deg selv. Nr angsten tar og spiser av deg. Litt til. Byr du deg frem p et fat?

Blir du slik. Slik som angsten vil du skal vre?

 

For. Er du den du er, fordi du tror det. Eller er du den du er, uansett?

 

FOR DET = LIVET

 

#asperger #autisme #OCD #sorg #angst #psykiskhelse #hverdag #uro #familie #livet #fange

Kor e`alle helter hen?

 

Kor e alle helter hen?

Sorgen er s stor. Over s mye.

I dag over tapte vennskap, selv om du ikke var s god p det. Klarte ikke. Du klarer ikke se, at nr du ikke klarer gi, ja s fr du ingenting igjen. Snn er de beinharde reglene. Ingenting.

 

Nr vennskap blir mlt etter evne, og ikke etter behov. Ja, da har du tapt. For det er slik at du ikke klarer evne. Klarer ikke pleie et vennskap slik det str om i boken. Klarer ikke gi av deg selv til andre, det andre vil ha. Ikke n.

Men du har likevel s ufattelig mye gi!!

Ddsredd for s mye. For hva andre mener om deg. Alltid!

Men behovet er der. Hver dag. Tenk bli anerkjent, lagt merke til, bli inkludert!

Bare et Hei!. En tommel opp! Et hva som helst! f vre en kompis! Tenk kunne hre noen si: Hei! Jeg skjnner du sliter! Men skal vi henge litt?

 

Klarer ikke bruke mobilen din. Orker ikke lade den. For om du lader den, da er det s lett se Snapp`ene, Facebook`en. Til de andre. Oppdateringer som bare viser alle andre sine liv. Sammen med hverandre.

Kule bilder av livet til gutter og jenter. Venner som lever livet. Sammen. Som opplever alle opplevelsene som ungdommer skal oppleve. Sammen. Du har ingen Snapper`er sende. Ingen oppdateringer eller smil over lykkelige stunder sammen med kompisene. For du har ingen.

Men, ikke misforst! Du har lykkelige stunder og. Nr du spiller. En annen verden, der du er kongen! Der du mestrer p hyeste niv. Der du kommuniserer og deltar. I et fellesskap. Men ikke i virkeligheten. Det som vi ser p som virkeligheten.

 

Ikke en eneste. Eneste venn. Du sitter og vrir deg for finne ut hva du gjorde galt. Forbanner deg selv. Forbanner livet ditt.

Hvorfor klarer jeg ikke - livet! Hvorfor er jeg ikke en slik som noen har lyst vre med - ubetinget, ringe til?. ha en som jeg kan kalle min venn og som vil kalle meg sin.

Dag ut og dag inn. Sitter du der. Alene. Jeg ser at du savner, ser at du mangler. Noe. Noen. Vil s gjerne hjelpe deg med ensomheten. Det var s enkelt fr. Treffes p lekeplassen, ingen sprsml. Ingen krav. Bare du ville leke, s var alt greit.

S enkle og ukompliserte barnesinn. Slik er det ikke n. Alt er s ufattelig vanskelig. Det er ikke rom for utfordringer eller annerledesheter. 

 

Hvorfor tr ikke ungdommen? Hvorfor er det ikke naturlig mte andre i vanskeligheter? Hvordan er vi voksne? Hvordan viser vi mot og betingelseslshet? Hvordan viser samfunnet dette? Ja, i praksis! Ikke opplest fra bker og brosjyrer. Og virker det?

Vi fokuserer p dager, markeringer. Verdens autismedag. Verdens vaffeldag. Verdens dag for psykisk helse. Verdens dittogdatt.

Disse dagene. Der alle skal bli opplyst. Tenke. Trykke liker og nikke bekreftende. Og dagen etter? Dagen fr? Vet ikke.

Sukk, dere skjnner sikkert hvor jeg vil hen med dette. Eller ikke. Kanskje jeg ikke vet det helt selv og egentlig ikke har lov til sette dette p spissen. For folk gr i forsvar, akkurat som jeg gjr. Og det er jo ikke meningen min.

 

Jeg klarer ikke hjelpe snnen min. Til f venner. Ikke slik som fr da han var liten, da det bare var trille bort p lekeplassen. Invitere hjem. Hjelpels str jeg og ser at ensomheten tar strre og strre plass.

Kjenner et sinne langt inne et sted. Som lager en s stor sorg. For vil det aller beste for deg. Helst litt til.

Men finne venner til en som ikke klarer vre en venn tilbake. Ikke hele tiden. Bare av og til. Det krever s mye av den andre, at jeg tror ikke den personen finnes.

Men jeg er veldig pen om noen mener de kan motbevise meg. Veldig pen.

 

Det kreves mye av en ungdom. kunne klare se andres behov. gi av seg selv, og risikere ikke f noe tilbake og likevel ikke gi slipp.  Spesielt om ikke du fr tilbake det du forventer. For vennskap har en definisjon. Man fr det man gir.

En definisjon som hver og en av oss definerer selv ut i fra ens behov. For ingen er lik.

Derfor er det s inderlig srt se at ingen av de millioner av definisjonene kan passe. Passe til en, som trenger mest av alt: en HELT! En HELT som ikke er redd for f en annen til fle seg som en KONGE!

 

Og hva fr HELTEN igjen for det? Tja. Noe inderlig godt noe!

Som jeg har nevnt fr, s hjelper det meg finne tekster som betyr. Tekster som finner flere ord enn jeg kan klare selv. S nok en gang, Jan Eggum sier det s enkelt. S sant.

 

Kor e alle helter hen?

St opp igjen

Tjorven, kom tilbake.

Heltene, de bare dro

Drmmen gikk i do

Og onkel Lauritz e p video

 

For tenk, dere! Tenk f vre en HELT for noen!

 

FOR DET = LIVET

#asperger # venner #helter #autisme #psykiskhelse #ungdom #hverdag #taptevennskap #tap #sorg #smerte #depresjon

 

 

Fix You

 

Fix you

Til deg som har begynt lese. Ta deg litt tid. Ta deg tid til lese ordene i sangen, se de for deg, se om de betyr noe for deg, gjr de om til ditt. For de har en kraft, lar du dem f lov.

Les dem, s skal jeg fortelle deg noe etterp. Om oss. Om hvordan. Om ordenes kraft.

 

When you try your best but you don't succeed
When you get what you want but not what you need
When you feel so tired but you can't sleep
Stuck in reverse

 

When the tears come streaming down your face
'Cause you lose something you can't replace
When you love someone but it goes to waste
What could it be worse?

 

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

 

But high up above or down below
When you are too in love to let it show
Oh but if you never try you'll never know
Just what you're worth

 

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

 

Tears come streaming down your face
When you lose something you cannot replace
oh and tears come streaming down your face
And I

 

Tears streaming down your face
I promise you I will learn from all my mistakes
oh and the tears streaming down your face
And I

 

Lights will guide you home
And ignite your bones
And I will try to fix you

(Coldplay Fix You www.goggle.no)

 

Sangen din.

Vr. Noen ganger er det bare godt. Godt lytte, tenke og tolke. Flelser som andre har satt ord p, s jeg kan slippe. Bare hre. Godta.

Anerkjenne at: Ja, i dag er det akkurat snn.

Leke med tanken om at noen andre forstr akkurat hvordan det er. Ja, for de skriver jo om det, synger det. Men mener de det?

Det blir som avlastning i hode. Sender tanker, grubling av grde. P pause. Lytter bare til ordene, som andre har satt sammen til en mening, for meg. Ordene treffer. Hver gang. Noen ganger oppdager jeg andre meninger, andre vendinger skjer. Andre flelser blir vekket. Kanskje var de der helt fra begynnelsen. Trengte de bare ikke. Ikke da. Men i dag trengte jeg dem.

 

De har en enorm makt. Disse ordene. De kan provosere, gi hp, bekrefte hplshet, gjre at trene flommer over. Fra frste tone.

Disse flelsene som noen ganger ligger utenp. Klarer ikke gjemme dem. Det er liksom fullt inn forbi.

Trene renner nedover ansiktet. Magen strammer seg, uten kontroll. Skyver noe oppover som ender i halsen. Tett og klumpete blir det. I halsen. Svelger. Magen strammer seg igjen, og det kommer mer. Oppover. Om man ikke visste bedre, skulle man tro at alle vonde og triste flelser sitter i magen.

Det begynte der hos deg. Det var hvert fall slik du klarte sette ord p det. Den gang. Vondt i magen. Hver gang det ble for mye, hver gang du ikke klarte, hver gang du ville unng.

For. Det er ingenting som er s effektivt som si at man har vondt i magen. Man sender ikke et barn p skolen om de sitter og vrir seg med vondt i magen.

For vondt i magen kan vre s mye. Flger med s mye usikkerhet. For oss til finne ut av. Begynne verst p listen.

 

Lege. Fastlege. Nr 1. Den vi tar kontakt med for avkrefte eller bekrefte. Men vondt i magen er s usikkert. Til og med for legen. Legen spr deg, og jeg m svare. Svare det jeg tror. Svare det du har sagt til meg. Bare vondt i magen. Legen ser p deg, s p meg. Er han litt genert av seg? Nei. Han er rett og slett ddsredd.

Faste underskelser, faste prosedyrer. Ingen funn. Alt vel.

Absolutt ikke. Alt er ikke vel.

 

Ser meg selv utenifra. Der jeg reiser meg sakte. Bestemt, og i forsvar. Trekker p meg rustningen, setter flelsene til side og fyller p med ammunisjon.  Ser for meg Clint Eastwood. Klar til trekke. Smale yne som kan drive enhver p flukt. Med bare ett blikk.

S. Tilbake til virkeligheten. Kjenner at vi er p vei inn i noe, p vei til noe som kommer til kreve enorme krefter. Og ammunisjon. I hvert fall i tilfelle.

 

Videre. Skole. Hva er galt p skolen?  Spr. Du svarer ikke. Ikke med en gang. Etter hvert. Du er redd. Redd for hva som kan skje. Uansett. Redd for hva andre tenker. Om deg. Redd for klasserommet. Redd for bli snakket til. Av lreren. Tenk om du ikke klarte svare. Tenk om du falt. Redd for skoleveien. Du er redd absolutt alt.

Til slutt satt du der. P toalettet. Bak dren. Alene, uten noen til holde deg.

Telefonen ringer. Er p jobb. Ligger fra meg det jeg gjr, ser at det er deg. Det har vrt s vanskelig vre p jobb i det siste, har flere og flere ganger mtte avslutte og kjre hjem til deg. For hver gang har det vrt verre enn sist. Reaksjonene dine har blitt vanskeligere for deg takle. Mister mer og mer kontroll over det som skjer.  

 

Jeg hrer frst ingenting. S. Et lite, hviskende hulk. S srt, s innestengt. Du prver alt du kan klare holde inne lyden av panikk, av angst av en ubeskrivelig, enorm redsel.

Kommer ikke ifra fort nok. Ringer p veien. M f tak i noen. P skolen. Noen m se til deg, f deg ut fra redselen.

Ingen finner deg. Du er ikke lenger der du sa. Melding tikker inn. Hjemme, str det. Du har lpt. Nr det ringte inn. Nr alle var gtt til klassene sine, lp du ut. Brukte siste rest av krefter. Til rmme. Hjem.

 

Parkerer i innkjrselen. Trekker pusten, kjemper mot lpe inn, vise redselen min. Str foran dren. Trekker pusten langt inn, holder og slipper langsomt ut igjen. Blir svimmel. Den rolige pusten str ikke i stil med mengden av adrenalin.

pner dren, og gr rolig inn i stuen. Ser p deg, der du sitter med ynene igjen. Krket i sofaen. Med Buddy sittende ved siden av deg. Han har skjnt at du trengte det. At han satt oppi der med deg. Ikke p gulvet. For sofaen er forbudt for ham. Men ikke i dag.

Sitter meg ned med dere, litt snn p siden. Er ikke s skremmende det. Er ikke s konfronterende. Klarer motst sprre Hva har skjedd!!. Prver litt. Tar armen min borti deg, liksom. Ikke fast grep, bare litt bortp. Ser p deg og ser det er greit.

Ingenting av det jeg kunne tenkt meg si, vil hjelpe. Akkurat n. Men kanskje om en stund. N bare sitter vi. Jeg har s lyst si noe, holde deg tett og trygt.

Si ord som vil fikse alt. Med en gang. Men de finnes ikke. Ord er fattige n. De virker ikke, har ingen betydning.

 

S sier jeg noe likevel. Med ynene mine lukket, konsentrert. Fler at de ordene som n blir sagt, blir viktige. Da m de ogs bli riktige.

Uansett, min beste venn. Uansett hva dette er, hva dette gjr med deg og hvordan vi skal gjre det. Uansett s skal du alltid vre trygg med oss, vi skal passe p deg nr det vonde kommer, og ikke vil la deg vre. Uansett hva som skjer, skal vi sammen fikse det. Det er den eneste tryggheten jeg kan gi. Vi skal vre sterk i dette som skjer. Sammen. Og orker ikke du, s er det greit. Da skal vi vre sterk for deg, s lenge du trenger.

 

Jeg vet ikke om dette gikk inn. At du da klarte se for deg, og kjenne p det. Jeg tror jeg sa det like mye for min egen del. En ed til deg og til meg selv.

 

S, er det n gtt snart 3 r. Jeg har mtte vrt her for deg. Hver dag, hver time. Jobben mtte vente, litt til.

De samme linjene som jeg den gang sa til deg. Eden. Den er blitt sagt mange ganger siden. Vi kan den utenat. Noen ganger trenger du hre ordene, noen ganger er det nok med Husk hva jeg har sagt, min venn.

Du trenger ikke lenger tolke ordene, kjenne p hver og en av dem. N gir de deg en ro, en trygghet. Som et bilde, ikke som ord.

 

En dag kom sangen p radioen. Fix You! S fine ord, den dagen. Akkurat den dagen betydde de alt.

Skrev ut teksten, laget ramme rundt ordene. Skriveren spyttet ut arket, som om det hastet. Hastet f det opp p veggen.

Gr inn til deg. Ser p deg. Spr om du vil ha den p veggen. Du ser p arket, leser og smiler.

 

Du ser p meg og sier Ja, DENNE trenger jeg!. Vi ler litt, og hver gang vi hrer den p radioen, smiler vi lurt til hverandre. Hver gang oppgittheten, sorgen eller frustrasjonen styrer. Ja, da har vi eden vr. Og sangen vr.

Det er ikke s mye, men det er s godt. To sm ord.

Fix You!

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #asperger #autisme #psykiskhelse #familie #ungdom #OCD #tanker #flelser #livserfaringer #sorg #ensomhet

Nr hplsheten blir hpls

 

Nr hplsheten blir hpls

 

Hplshet. Smaker p ordet. Ser det for meg, snur og vender p det. Prver kjenne p virkningen. Hp lshet. Et ord med hale. En hale som gir lovnad om en opplst virkelighet. At grensen er ndd. At hpet er blitt brukt opp og er n i opplsning. Kraften svinner.

 

Et ord fles fort. Fort sagt, og kan bli fort glemt og gjemt av andre ord. Det blir bare liggende, provoserende og konfronterende, irriterende. Det nr ikke helt frem i dagen alltid, men ligger der p lur. Inni oss. Dette ordet, hplshet.

 

Bruker det uten tenke p mening, virkning og hvordan det virkelig fles hplshet.

Dagene drives av grde. Dsen av virkeligheten ligger der og utilstrekkeligheten og usikkerheten blir normalen.

Likevel m gode stunder heies frem. For det m man, for syns skyld. For andres skyld. Man leter etter seire.

Sto du opp? Flott!!

Vil du p butikken? Flott!!

Grer du hret? Flott!

Ser du p meg? Flott!

Om igjen og om igjen, et lite repertoar, som ikke frer noen sted. Gir ingen mestring eller fremgang. Gir bare noe. Der og da.

 

Sakte gr vi i den dype dalen. Meg og deg. For du fr ikke lov g alene. Nr hplsheten har ndd deg, blandet seg og tatt over, s er jeg der med deg. Gr der med deg, uten og la hplsheten gripe tak i meg ogs. Kan ikke. M ikke. Stlsetter alt av krefter, alt av forsvar. For det m jeg, om jeg skal g der i mrke sammen med deg. Det klarer jeg. For jeg vet at det er en mening med det. g der med deg.

Mrke er der hele tiden. Holder oss i skyggen, for lyset blir for vanskelig. For skarpt. For avslrende. For mye. Kikker opp p toppene rundt oss, ser etter stier, flere muligheter. Speider for deg, slik at du ikke skal g glipp av noe. Blikket ditt ser bare ned, ser bare grunnen. Tror ikke p meg nr jeg forteller at jeg ser andre ting. At jeg har en annen utsikt. Bare du hadde lftet hode, blikket ditt. Litt.

Hper at stien som er foran oss, vet hvor vi trenger g. Opp. Hper den sakte kan slynge seg oppover, slik at det nesten ikke merkes. Slik at vi for hvert skritt i skyggen, likevel er p vei mot lys, varme og nytt hp. Jeg vet. Du vet ikke.

Litt om litt, er vi kommet oss opp og frem uten at angsten har lagt merke til det. Uten at den er blitt vekket og forstyrret. Latt angsten ligge der tro at alt er som det pleier. At alt er under kontroll.

Hplsheten klarer ikke holde flge mot toppen. Litt og litt ser vi at den gr i opplsning.  Den m gi tapt for nytt hp. Ordet har mistet halen sin. ynene dine kan ikke unng se lysstripene. Som danser og kiler deg i ansiktet. Reflektere noe fra der oppe. Da frst lfter du hode, ynene ser og du tror.

S snur vi oss. Der p toppen, og ser en lang rekke av andre. Av andre som betyr noe for oss. De er der. I ryggen.

Igjen er vi p vei. Mot nytt hp. Sammen.

 

FOR DET = LIVET

 

#hp #asperger #livet #autisme #angst #psykiskhele #hplshet #familie

What to do!

 

What to do!

Vi fyller dagene. Vi fyller dagene med kontroll, forutsigbarhet og gjennomtenkte handlinger. Klokken blir som piskeslag som krever gjennomfring og nyaktighet. Holde tiden. Holde avtaler. En pminnelse p alt som er vanskelig, stressende, tikkende, videre. Alltid videre. Du prver s hardt. f kontroll p alt og alle.

Like hardt prver du unng planen. Forventningen om prestere, klare gjennomfre blir som en sekk rundt fttene, rundt tankene dine.

Den indre dialogen. Den som alltid, alltid frst forteller deg at her er det fare. Varsellamper blinker, hyler og varsler om den verste fare du kan tenke seg. Angsten trner seg opp, vkner til live av den minste bevegelse. Reiser seg som et trehodet, svart monster som skuler ned p deg, og skriker Har du enda ikke lrt!!!

Der andre menneskers liv blir reddet av redsel. Reddet fra g utfor et stup. Reddet fra klatre hyt uten sikring, blir ikke du reddet.

Angsten og redselen redder ikke livet ditt, den tar det. Litt om gangen, om igjen og om igjen. Hver dag.

Jeg skriker! Skriker hyt, inni meg. Forbanner alt og alle. Alle som hjelper og ikke hjelper. For at det i det hele tatt trengs hjelp. For at ikke hjelpen virker. For at hjelpen blir enda en redsel hos deg. For at vi til slutt skal st der se p at du forsvinner, taper. Taper kampen om det livet du drmte om.

Forbanner drmmene. Forbanner at de gir oss hp, som vi gang p gang blir sltt i bakken av. Forbanner at vi er ndt til ha drmmer. For at det er det eneste vi har.

Forbanner det som skjer. At angsten tar av livet, istedenfor redde det. Tar kvaliteten p livet bort fra et menneske som er s godt, som bare vil vel, som har s mange ressurser og kvaliteter. Men som ikke fr brukt det, vist det, kjent det selv.

 

S. What to do!

Jo. Vi kjemper p. Vi vet hva vi kjemper mot, men ikke alltid nr, hvor og hvordan. Vi fortsetter lete etter virkning. Ikke store, kompliserte tiltak. Men sm skritt og vendinger. I hverdagen. Leter etter det, der du er trygg. Hjemme. Der du har basen din. Der du kan vise bde srbarhet og krefter. Uten vre redd for mtte prestere. Uten kjenne p uoverkommelige forventninger. Bli dmt.

Skal vi klare hjelpe deg, m vi begynne der. I trygghet, bygger vi deg opp. Dag for dag. Om igjen. Vi kommer aldri til gi oss, aldri bukke under, aldri la deg bukke under, miste deg selv eller oss. Aldri.

Vi samler historier. Gode og vonde. Slik lrer vi, slik lrer du. Vi fortsetter fortelle om dagen vr rundt middagsbordet. Vi fortsetter minne deg p at du er verdifull, er sterk, er viktig. Vi fortsetter gi deg den plassen du trenger, fortjener. Vi fortsetter minne deg p at dagen din ikke har vrt bortkastet. Finner frem mening, verdi og glede. Over den minste ting. For vi tror, med hele vrt hjerte. At de sm tingene er viktige, er byggesteiner, blir grunnmurer. Til slutt.     

De sm ting som skjer her hjemme, blir verdifulle og meningsfulle. Mer n, enn fr.

Og vet du? Noen ganger m jeg minne meg selv p de samme tingene. For livet er forbasket vanskelig. Noen ganger, for alle. Men det skal fortsatt leves, til fulle.

En ting jeg har lrt meg, er at like viktig som det er fortelle noen at de betyr noe, s er det enda viktigere vise dem det, f dem til fle det. Gjennom handling og ikke bare gjennom ord. Slik manifesterer du ordene i sjelen og ingenting kan lenger rokke ved det.

 

FOR DET = LIVET

#angst #asperger #autisme #hverdag #dagsplan #psykiskhelse #familie #trygghet #historier #livet

10 lyktestolper bortover

                                                                         Foto: Willy Marthinussen

 

10 lyktestolper bortover

Har laget klar kaffetrakteren dagen fr, str opp og trykker p knappen. Kjenner duften, hrer lyden. Loffer rundt i pyjamasen, lenge. Sikkert lengre enn andre. pner dren til terrassen, for kjenne kulde, varme, regn eller sol. Betyr ikke hva, bare det er noe.

Tusler ut p kjkkenet. Rydder litt. Setter proppen i vasken. Er raus med grnnspen, lukten sprer seg. Lar vannet st, ikke fordi jeg hadde s store planer om vaske gulvet. Men fordi det bare lukter s godt. Gir energi. Vil bare den skal vare. Bde lukten og energien.

Stille i huset, nyhetene p tv, uten lyd. Radio p kjkkenet spiller gamle slagere. Slagere som alle har en flelse knyttet til seg, bilder, tider.

S. Ut p terrassen, mykt og varmt terrassegulv. Barbeint. Kaffekopp og pusten som trekkes ekstra godt inn. Nyter stillheten mellom hver bil som haster forbi. Mennesker som er p vei til noe. P vei til sitt.

Tusler rundt, legger planer, skroter planer, lager nye.

En ivrig snute og to store bedende yne stirrer p meg. Full av forventning. Ser ned, og smiler. Nok til at Buddy spurter inn og sitter seg foran ytterdren. Klar.

 

Tar mot til meg og roper opp til deg. Forteller at jeg tar meg en tur ut. Ut med Buddy.

 

Nei, ikke langt. Bare rett bortover. Vet ikke hvor lang tid det tar.

Nei, jeg tror ikke jeg kommer til mte andre hunder.

Nei, jeg tror ikke Buddy kommer til f vondt i hoften. Han har godt av g tur.

Nei, det kan ikke vente. Har du lyst vre med?

Nei, ikke lyst. Lyst, men klarer ikke.

 

S gr det noen sekunder. Stemmen din prver vre bestemt, troverdig og overbevisende.

 

Jeg har ikke lyst at dere skal g. Det kan skje noe. Kanskje. Jeg vet ikke hvor lenge en liten tur fles. Tenk om det blir for langt, for lenge borte? Tenk om jeg blir redd? Tenk om jeg skulle sprre deg om noe? Tenk om jeg fr vondt noen steder?. Tenk.

Gode grunner for at vi ikke skal g. Gode grunner for deg.

 

To valg. Enten bare g, eller roe ned. Ta det om igjen. Ikke med en gang, men om en stund. Ikke for at du skal f bestemme, men for at du skal f tenke litt p det. Bruke litt tid til komme frem til at det gr greit. Det gr fint vre litt alene. Vi ver p det, jobber for det, hver eneste dag.

Buddy sitter der foran dren. Litt slukret. Skjnner mer en de fleste. Ser p ham at han fler seg snytt, forventningen om gode lukter, snusing og lping, dabber av og han tusler inn i stuen igjen.

Lar det g litt tid. Spass lang tid at det er greit begynne om igjen. Angsten fra i sted har roet seg, og det er mulig starte p nytt.

 

Vi gr opp. Meg og Buddy. Du hrer at vi kommer i trappen, og du roper ut: Buddy!. Alltid vellykket. Buddy stormer opp. Snuser p deg, og haster s videre p jakt etter tallerkener med matrester p. Han vet det til tider er et lager av det, der oppe hos deg.

Sitter meg p sengekanten. Smiler og gr igjennom de vanlige frasene. Sovet godt?. Du nikker. Orker ikke fortelle hver morgen om natten. Jeg vet du har sovet urolig. Det er vanlig. Hrer om natten at du snur deg, ofte. Vet at du er vken, men prver. Prver finne ro. Hrer at du tusler p gulvet. Vandrer ett par omganger. Noen ganger er det nok, andre ganger kommer du ned. Lister deg i trappen. Hrer du hysjer p Buddy, som alltid er glad. Selv midt p natten. Hrer du gr inn p kjkkenet, pner kjleskapet. Lukker. pner. Lukker.

Jeg str opp. Tusler ut til deg. Stryker deg p ryggen. Trenger ikke si s mye. Hvert fall ikke Fr du ikke sove?. Har lrt meg det. Ikke sprre om det som er penbart. Kommer med gode rd for f sove. Vet det ikke hjelper. Du m bare f g litt. G litt rundt. Sitter meg ned i sofaen med teppe rundt meg. Gjesper.

Noen ganger hjelper det bare g litt fra seg, sier du. Bruke opp kroppen litt. Andre ganger er uroen p grunn av tanker. Tanker som kverner rundt, og som ikke gir seg. Ikke fr de er luftet, blitt hrt p og diskutert. Du er ikke ute etter logiske forklaringer og lsninger. Du m sortere de selv, men du trenger ha noen snakke til. Noen som hrer.

Etter en stund. Et gjesp. Er det greit, og du gr opp og legger deg. Igjen sitter jeg, med hode fullt av tanker. Dine tanker. Uten noe lsning, uten svar.

 

S her sitter jeg og Buddy. P sengekanten og stryker deg p armen samtidig som jeg klr Buddy bak ret. Snakker med Buddy. Snakker liksom gjennom ham, til deg. Det virker. Det vet jeg. Det blir ikke s direkte, s tett.

Meg og Buddy finner ut etter hvert, at det hadde vrt godt snuse litt p gresset. Lese nyheter! som vi sier. Meg og Buddy snakker ogs om at han er litt stiv og stl i hoften, s det hadde vrt godt og beveget seg litt. Gtt litt p gresset. Begynner bli gammel mann, vet du!

Man trenger ikke g p kurs for bli terapihund. Det er hvert fall Buddy et veldig godt eksempel p. Han har ftt vrt med p mye, gitt av seg selv akkurat nr behovet har vrt strst. Nr ikke vi har ftt innpass, s har han vist oss veien og pnet opp.

Derfor. Nr dagen er der, med fravr av de verste tankene. Da bruker vi Buddy. For alt han er verd. Vi treffer en nerve. Noe som lsner, noe som gjr at tanken p ikke klare det, forsvinner.

Opplevelsen av gjre noe godt for andre, mestre, bety noe, er s utrolig viktig for deg. Nr det blir for vanskelig mestre prestere sammen med andre mennesker, er det godt ha en som Buddy.

 

Vi gr ned igjen. Meg og Buddy. Etter noen minutter hrer vi at du str opp. Vi ser spent p hverandre. Med like store yne begge to. Blir det tur?. Romstering. S er du nede. Vi holder pusten, og lar deg si det frst. Skal vi ut, Buddy?. Jubelen str i taket, hvert fall hos Buddy. Halen smeiser borti alt. Kroppen krker seg bortover, som bare en glad hund kan gjre.

Inne i meg? Like stor jubel! Bare at jeg ikke kan vise det p samme mte. Vi kler p oss, pner dren og frisk luft treffer oss.

 

S tusler vi ned etter veien. Du litt frst, for se etter andre hunder. Er kysten klar, tusler vi bortover veien, ser p Buddy som lper frem og tilbake. Nesten litt manisk. Vi ler.

 

S teller vi. 10 lyktestolper bortover.

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #asperger #autisme #psykiatri #psykiskhelse #utptur #terapihund #familie

Det koster komme nr andres smerte

 

Det koster komme nr andres smerte

 

Det koster for alle parter. Alle som er tilstede, som ser, fler. Det koster. Litt etter litt spises energien opp. Litt etter litt kan landet man str p bli revet opp og biter sprer seg utover som sm yer. Der str vi. Etter hvert alle p hver sin bit. Strever med hoppe fra den ene til den andre alt ettersom hvem som roper hyest. Hvem som trenger mest. For hvert hopp, mister man biter. Av seg selv.

 

Det koster komme nr andres smerte. Man kommer nr sin egen. Men gjennom det, kommer man ogs nr hverandre.

 

Gjennom andres smerte kommer din egen frem. Den du kanskje har prvd gjemme bort, den du har valgt overse. Styrken du har opparbeidet deg, motstanden mot det du ikke nsker kjenne p, svekkes. Snikende, litt etter litt. Fordi du blir s srbar, s sliten at murene begynner sprekke. Du mister kontroll. Kontroll som blir s viktig. For hvem ellers skal ordne, takle, tenke, gjennomfre? Du str alene, men likevel sammen. Alene med dine tanker, som noen ganger ikke burde tenkes. Men de er det de er, tanker. Ikke handlinger, langt i fra. De blir et symptom p at noe er vanskelig. Noe er vondt og du ser ingen utveier akkurat n.

Man lister seg litt rundt, prver holde status, slik det er. Bare ikke gjre noe som kan gjre det verre. Ikke rske i noe som gjr at man m hndtere enda mer. Dagene gr, og bitterheten stikker innom titt og ofte. Ikke over andre, men over situasjonen.

Man ser seg selv bli noe annet enn den man var eller vil vre. Jobber, hver dag med vre fornuftig, takle og komme ut i den andre enden. Jobber for andre. For p ett eller annet vis tror man at s lenge andre har det bra, s lenge rutiner og hverdagen kommer og gr, ja da blir alt bra. S lenge man har kontroll p andre slipper man st tilrette selv, ha kontroll p seg selv.

Man har ikke lenger bare den andres smerte fle p. Man fr egne. Gamle, utdaterte historier blir litt etter litt aktuelle igjen. Man kjemper flere kamper samtidig.

Man blir s srbar, s sliten i hode.. Skulle nske det gikk an massere hjernen min, den er s stram!, sa du. Kan kjenne p den flelsen. Lett.

Lenge er man sterk, utholdende og pgende. Man lager en plattform. Prver lage den s stor at alle str sttt. Ansvaret for at alle er med, blir sett og hrt. Alle behov, til enhver tid, m tas hensyn til.

Det er lett bli visket ut. Det er s lett viske seg selv ut. Ditt eget behov blir definert av at andres blir dekket. Man har det ikke bra fr alle andre har det bra. Du definerer din egen lykke gjennom andres.

S sitter man der til slutt og m erkjenne det uunngelige. Man kan ikke klare alt selv. Det er vel heller ikke meningen! Man ser rundt seg, og ser at man har glemt at man er en del av noe. En del av noe fint. Trygt. En plattform som har vrt der hele tiden. Den grunnleggende. Kjrligheten vi har til hverandre. Den som er tilstede hver dag, som viser seg i forstelse, i blikk, i ord. Kjrligheten som gjr at man tler st i krise. Som gjr den bare sterkere. Den som gjr at vi har en sterk tro til hverandre. At dette styrker oss enda mer, enda tettere.

 

Kjrligheten er sterk!

 

FOR DET = LIVET

#familie #smerte #angst #asperger #autisme #psykiskhele #mentalhelse #kontroll #kjrlighet #livet

Nr mot er trre hpe

 

Nr mot er trre hpe

 

Det er s mange nyanser jeg som mamma fr vre med oppleve, noen ganger p avstand og noen ganger tett, tett sammen med. Igjen skriver jeg p vegne av.

 

kjenne p hp. kjenne p at noe gror. Noe er p vei til vise seg. Vet ikke helt hva det er eller hvordan det vil bli. Ofte er det s vanskelig holde p det. Hpet. Hpet om alt mulig. Vanskelig nr hele verden er bygget opp av hp. Av noe.

 

Hverdagen har vrt s ofte, s mange dager uten en flelse av hp. Det er s ubeskrivelig vanskelig det som er, at et hp er det siste du tror p. Vil hre p. Vil fle p.

 

Mange sier s mye. Alle prver fortelle om en vei du ikke kjenner, men som du blir fortalt du skal g. Uten sikkerhetsnett, uten kart eller kompass. Ordene skal liksom vre nok til at du skal klare det. Noen andres ord som forkynner en vei som du ikke ser eller trr g.

 

Du er s alene om tankene dine. Om redselen. Den grdige redselen som du ikke klarer ta kontroll over. Den som fryser deg fast til grunnen du str p. Grunnen som sakte smuldrer rundt fttene dine. Du hrer steinene som slipper taket, som sakte triller bort fra fttene. Som om en magnet i andre enden lokker dem bort, fra deg.

 

S. Et skritt. Et skritt bort fra den lse grunnen. Hvordan? Vet ikke. Det var bare en slik dag. En dag da redselen ikke var s sterk. En dag da luften luktet annerledes, der det var passelig av alt. Ordene du hrte, fltes ikke vanskelige. Du s meningen. Skritt mot noe som kjennes annerledes enn det tunge p ryggen, i hode, p ftter og armer. Bakken blir myk som flyel, ikke steinete og utrygg. Skrittene dine fles stdige og solide.

 

Du nyter. Nyter den kriblende flelsen som fyller magen. Det prikker i armene. Du kjenner pulsen dunke ekstra. Gode dunk. Ikke de tunge, raske og skrekkelige dunkene som varsler om fare. Nei. Disse er lette, kilende.

 

Tenk at en flelse kan vre s god, s befriende, s full av hp. Hp om at noe er p vei.

 

Jeg ber inderlig om at det denne gangen kan vare litt. At du fr kjenne p rusen av hp. Litt lengre. At du denne gangen, litt lenger kan trre vre i boblen. Trre kjenne p lykken av yeblikket, stunden. Jeg skal vre der med deg. Bde i hpet og i redselen. Finne grunnfjell der du skal st trygt og stdig. Ikke alene, men sammen. Gi deg mot og sttte hpet.

 

For. Det skal stort mot til, for trre hpe.

 

FOR DET = LIVET

#angst #autisme #asperger #mentalhelse #hp #ungdom #mot #fremtid #psykiatri #familie

LVENES KONGE

                                                                              Foto: Willy Marthinussen

 

LVENES KONGE

 

Her er ditt vern mot vold,

Her er ditt sverd:

Troen p livet vrt, menneskets verd.

                                    Nordahl Grieg

 

 

Du var liten. Barnehagen hadde filmet. Lek, moro og latter. Sm og store i et samspill, med sm avstikkere, her og der.

Lille du. En liten avstikker. Lpende rundt, utenfor eller mellom de andre lekende. Store, myke krller strittende til alle kanter. Altfor mye hr til en s liten gutt. Resultatet av flere forsk til frisr.

Men, ikke viktig. Ser p filmen. Der du dukker opp innimellom. En storm av krller som haster forbi kamera. Noen ganger flger kamera deg. Der du hopper og danser, klatrer og svanser.

Lvenes Konge, ble du kalt i barnehagen. Stor manke, lpende rundt for holde oversikten. P flokken. Hvem tenkte da p at du mtte. Mtte holde styr p alt, ha kontroll. Flge med.

Noen ganger vget du deg inn. Inn i leken, men likevel utenp. Du trengte lede, igjen ha kontroll. Ikke s lett nr andre ikke var enig i det, your way, or the highway!. Kaos.

Brlene var redigert inn i filmen. Lyden fra en konge, en lve. Der andre fikk musikk til leken, fikk du lvens brl. Hver gang du hastet forbi kamera, kom brlet fra en lve.

Det var frst morsomt hre p, siden bare trist. Ikke visste vi at brlene var like sterk inne i deg. Kaoset, angsten og kontrollen ble gitt lyd.

En spire av tvil ble sdd. Den hadde nok vrt der en stund, men aldri ftt lov til spire seg strre. Etter hvert s var det ikke til unng. Mtte finne ut mer, men likevel vre tro mot min egen overbevisning. Det skal vre rom for vre annerledes. Var tanken min da, er tanken min n.

For ingen er like, ikke alle passer inn i de pedagogiske retningslinjer og kurver.

f kunne vre den man er, kunne justere etter dagsform. se adferd som rsak for usikkerhet, utrygghet og frustrasjon, og gjre noe med det. Har gjort at familien og omgivelsene har tilpasset seg. Mtte det. P godt og vondt.

Balansere mellom rettferdighet, urettferdighet, unngelse og tilrettelegging. Mot de andre. Mot ssken. Mot deg.

En evig kamp om holde familien opp linen. Noen ganger med sikkerhet, noen ganger i fritt fall.

Skolegrden, klasserommet, kamerater og venner. Alt ble etter hvert en kilde til smerte, frustrasjon, angst og til slutt unngelse.

Troen p at verden var rsak til smerten din, var s sterk. Den ble virkeligheten.

Samtidig fikk du rett, i den forstand at mange forsvant. Forstelsen var liten, og stempelet som en som ikke hrte til, ikke var lik som andre, ble plassert.

Klasserommet ble for farlig. For stort, for mye forholde seg til. yne som s p, vurderte og viste tydelig hva tankene tenkte. bli dmt. bli oversett. ikke bli tatt med i beregningen. Alt dette ble bare en forsterker p det du trodde. Lite verd, ikke god nok, ikke bra nok.

Klasserommet ble byttet til grupperom. Plassert i bur, med vindu inn. Tydelig for alle som gikk forbi, at her satt en som ikke tilhrte, ikke taklet. P utstilling for bde liten og stor. Som en lve i bur. Ikke lenger mulig lpe rundt, vre fri.

Uutholdelig! Angsten bygget seg opp, med utlp hjemme. Der tryggheten og hjelpen til f det ut var.

Ekspertene kom. Vurderte. Konkluderte. Sprsmlene deres, gav oss svaret. Hvordan kan dere vite hvordan vi har hatt det? For frste gang ble mange rs uro og undring satt i system.

Utredninger ble gjort og konklusjonen ble gitt. Ingen overraskelser, bare bekreftelse p det som alltid har lagt der. Som ikke hadde flt trengtes, fr n. Fr alt ble trigget. Det som l der, skjult men for oss ogs tydelig.

Alle vi og du, var blitt s dyktig p skjule, tilrettelegge og forebygge. Ikke fordi vi skammet oss, ikke ville innse eller ikke orket.

Nei. Fordi vi klarte oss. Fordi vi s behovet for tilrettelegging. Fordi vi s deg. Ditt behov. Fordi vi hadde verkty til bruke. Unngelse av triggere, tilrettelegging, forutsigbarhet.

I ettertid kan man tenke tanken om at det kanskje gjorde at hjelpen utenfra ikke kom tidligere. Men jeg har troen p at vi fikk hjelp akkurat nr du og vi trengte det.

N er systemet p plass, hjelpen. De veileder, sttter og bringer sprsml og krav videre til toppene. De som bestemmer. De som sitter rammer for hjelpen. De som ser p lovverket fr de ser p sak. Det individuelle behovet. Og snn er det.

Vr kunnskap om systemet, hjelper oss se begge sider. Det trengs. Forst rsak, forst begrensninger, se etter muligheter med begrunnelse i ressurser, konomi. Kunne sprket, trykke p knapper som kanskje ikke er s tydelig for andre.

Bruke energien riktig. Bruke den p det som er viktig.

S her er vi n. En familie. Et system som andre ikke vil trenge forholde seg til. Et opplegg andre ikke forstr eller klarer se viktigheten av. Men det er vrt liv, vr hverdag. Og vi jobber. Hver eneste dag, for hverandre. For oss. For deg. For bedring. For lykke.

For ingenting kommer rekende p en fjl. Ikke for oss, ikke for noen. Vi klarer ikke alt, ikke i nrheten. Vi glemmer oss selv oppi alt. Det gjr vi. Der m vi f hjelp. Til hjelpe oss selv. Som ssken, som mann, som kone, som kjreste, som familie. Som mennesker i krise, i sorg, i bunnls tristhet.

Men ikke hver dag. Livet vrt er rikt. Er tydelig. Er mening med. Er verd alle utfordringer.

For vi har deg, LVENES KONGE!

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #asperger #autisme #psykiskhelse #mentalhelse #livet #barn #diagnose #familie

En annerledes skoledag

 

En annerledes skoledag

Vekkerklokken ringer. Skoledag. En litt annerledes skoledag. Jeg str opp og lager litt kaffe, tutler rundt, rydder litt. De andre reiser i vei til jobb og skole. Men ikke meg og deg.

Jeg begynner brke litt, rydder litt brkete kan man si. Ser til at dren er pen opp til 2 etasje s jeg er sikker p at du hrer meg. Vet du trenger tid for vkne. Vkne p en god mte. Viktig, for i dag er det skoledag.

Etter hvert gr jeg opp. Rolig og mild i stemmen. God morgen. Svaret jeg fr avgjr hvordan dagen blir. Tonefallet, lett eller tungt? Raskt eller stille? Du vet at det er skoledag, trenger ikke minne deg p det. Uroen for dagen har du hatt lenge. Den bygger seg opp enten du vil eller ikke. Ikke fordi du ikke liker skole, men det er s vanskelig vre klar, konsentrert, holde angsten borte, ha kontroll over situasjonen. Kontroll over deg selv.

Vi har hjemmeskole. Snart kommer lreren. Du finner frem oppgavene dine. Du gleder deg litt. Du har svart p sprsmlene. Kort. Svarer bare p det de spr om, men vi vet du kan s utrolig mye mer. Et leksikon!

Det ringer p dren. Vil du pne? Nei, ikke i dag. Men det gjr ingenting, du pnet forrige gang. Min tur i dag.

Blikket ditt borrer seg gjennom gulvet. Luggen henger over ansiktet ditt som et skjold. Enda ett.

De vanlige frasene blir sagt. Du liker ikke det. Smprat. Vanskelig vite hva man skal si. Orker ikke sprre om vr og vind. Bedre se ut vinduet selv. Kaldt i dag! Blser det ute? Var det glatt p veien?

Ja! Ja! Ja! Bli ferdige! Ikke noe snikksnakk, la oss sette i gang!

Boken din ligger klar p bordet og venter p bli lest.

Lreren spr, ser p deg og venter p svaret. Du ser ned, og svarer. Kort og litt tomt.

Hvordan har du det? Var det vanskelige oppgaver? Hva har du gjort p siden sist?

Altfor stort! Altfor mye! Klarer ikke fortelle alt som har skjedd siden sist. Klarer ikke fortelle om flelser, for de er jo s mange, alle veier!

 

Jeg ser at du begynner stresse. Begynner gni p tommelen, sker blikket mitt. Jeg tar litt over. Snn som jeg pleier nr jeg ser at det stopper opp, ser det er like fr du gir opp og eneste utvei er g.

Det er derfor jeg sitter der. I sofaen. Ikke fordi jeg ikke har noe annet gjre. Sitter strikker. Vet at du sker blikket mitt, innimellom. Gir deg blikket, for gi deg trygghet til klare sitte litt. Og inni mellom gjr jeg det ikke. Nr jeg hrer at samtalen mellom dere to er fin.

Jeg vet hva som kan trigge deg til bli engasjert. Vet hvilke knapper som kan trykkes p, og nr. Det er en hrfin balanse mellom sttte deg i samtalen og trekke meg nr jeg skal. Ingen andre enn de som vet hvorfor, kan skjnne dynamikken som skjer. Nr vi sitter der. Vi blir et team, meg og lreren. Og du.

Plutselig treffer vi! Med et sprsml om spill, favoritt tv-serien eller PC.

Blikket ditt lftes, du stryker luggen din bort, kremter litt og begynner. Ryggen blir rak, du glemmer ske blikket mitt. Du svarer ikke lenger kort. Du forteller. Detaljert. P bde inn og ut pust. Flere sprsml. Flere svar.

Med ett er ikke det lenger bare korte svar p sprsmlene fra lreren, men ogs mer. Du gir mer. Historien blir fortalt, spontant og med eget driv. Sprsmlene blir frre, det er ikke ndvendig lenger. Vi fant knappen.

S er du ferdig. Sliten. Utslitt. Trr i munnen etter ha fortalt om s mye. Vi puster litt ut vi og. Blikket ditt sker meg og jeg nikker. Du reiser deg, hode blir byd igjen og ryggen krummes. Du gr opp og lukker dren etter deg. Tilbake sitter vi, lreren og jeg og vet vi har ftt vre med p noe stort. Stort for oss som har sett deg nr du ikke har klart noe, nr angsten har lammet alt. Til og med pusten.

Stort. Enda ett skritt opp.

Vi smprater litt, jeg og lreren. Planlegger neste skoledag, avtaler tid. 1 uke til neste gang. Nye oppgaver.

Igjen blir det stille i huset. Rydder bort kaffekoppene. Gr bort til trappen. Vet at du har lagt deg, utslitt. Tung pust bekrefter det. Du har sovnet.

Jeg lukker ynene i noen sekunder og hper s inderlig at du kjenner seieren. At du klarer se det like stort som oss. At veien til mlet vrt, er gtt 1 skritt lenger i dag. At kreftene dine i dag er blitt brukt til noe stort. Selv om kroppen din stritter imot.

Denne kampen skal vi vinne, sammen!

 

FOR DET = LIVET

 

#angst #skole #hjemmeskole #autisme #asperger #mentalhelse #psykiatri #ungdom #skoledag #skolevegring

bare vre mamma...

 

bare vre mamma...

Hva livet bringer, er det heldigvis ingen som vet. Vi vokser p prvelser og vi kjenner at vi lever nr vi fr dager som rsker godt i roten. Det er dette vi er laget for, vi mennesker. Laget for takle, tle og lre av erfaringene. De ligger seg i sekken som vi alle har med oss hvor vi enn er i livet.

Vi velger veien vr etter hvilket menneske vi er. Er vi praktikere? Er vi teoretikere? Er vi en av dem som nsker gi, gi til dem som blir s uendelig glad for s lite. Sm gleder som blir til vill jubel?!

Det er det beste jeg vet! se mennesket ovenfor meg JUBLE av glede, fordi vi setter p favoritt musikken eller gjr noe s rart som spise dessert fr middag.

Jeg elsker flelsen det gir meg nr jeg kan vre viktig for noen. Ja, for hvem nsker ikke vre det? Vre en av dem som kommer s nrt, ofte nrere enn de nrmeste.

Er s utrolig ydmyk, som har ftt velge min vei og funnet akkurat det som gir meg s utrolig mye glede, alvor, ansvar og ikke minst flelse av kunne gjre en forskjell.

komme s nrt at man nrmest tenker tankene fr de er tenkt, ser fr andre ser og hrer mer enn det som sies.

Et stort ansvar f. drive et annet menneske som ikke kan drive seg selv. finne balansen mellom lede an der det er vanskelig, slippe opp nr det trengs.

 

Utrolig takknemlig for at jeg har blitt utfordret i mitt arbeide, lrt, veiledet og blitt gitt mye kunnskap. P mange plan. Det har gitt meg en styrke og tro p meg selv til kunne ta avgjrelser, gjennomfre og handle. P vegne av andre og n p vegne av gutten vr.

Er s utrolig takknemlig for at andre mennesker har villet satse. P meg. Ville delt av sin kunnskap, vennlighet og vennskap.

S utrolig heldig man kan vre!

Jeg savner likevel vre en del av noe. Oppleve gledene til andre, over sm ting som gjr en s inderlig varm nr man oppdager det sammen med dem.

 

Men, akkurat n? Akkurat n er det ikke rom for det. N skal jeg bare vre mamma. Og bare for f det sagt: Det er ikke bare, bare!

 

FOR DET = LIVET

#autisme #arbeid #helse #asperger #livet #arbeidsglede #psykiatri #mamma #mentalhelse #angst #familie

Noen trenger skilting, selv i kjent terreng

 

Noen trenger skilting, selv i kjent terreng

 

Du synker ned i sofaen, og ser tomt foran deg. Hva skjedde n?

En rolig dag, med hverdagslige begivenheter svinner hen. Dagen har den samme flelsen som dagen fr, og fr og fr. Avtaler ble gjort, og brutt. Det er ikke noe nytt, for det er som oftest angsten som styrer og bestemmer over avtalene.

Men ut fra intet, dundrer det noe inn i roligheten. Utlst av hva? Et sinne, et rop om hplshet og en flelse av en s stor og overveldende uro, at den eneste lsningen din er reagere, protestere og utagere.

Hadde du bare sagt i fra fr, tenker jeg, men det blir jo ikke helt riktig. Det er jo det som er s vanskelig. Ingen varsellamper. Ingen pop-up som sier at n nrmer det seg meltdown. Ingen brannmur som hindrer at livet trenger i gjennom.

For det er jo selve livet som blir for mye. Sm uoverkommelige nyanser som ligger seg lydlst opp hverandre. Stille, vel viten om at det vil snart bli for mye.

Struktur og forutsigbarhet, blir til uoverkommelige hindre, for struktur og forutsigbarhet gr ikke sammen med ha en drlig dag. Ikke nr den frst er blitt drlig. Planen p kjleskapet blir fienden, den som skal hjelpe f kontroll, gjr dagen umulig fr den er begynt.

Snikende ligger oppgavene seg i lag, p lag, p lag. Ingen merker at det hoper seg opp, ikke en selv engang. For hverdagen skal se ut p en spesiell mte, den m se make ut til det som str p planen. For det er jo planen. Men jeg er jo s sliten, s sliten i hode! Det trykker og surrer og gjr meg helt lam. Du sier: I dag er hjernen helt bortkastet, og jeg forstr.

 

Riktig medisin, men til feil tid

De lrdes lre forteller om struktur, forutsigbarhet og aktivitet. S lenge man driver det lenge nok; repetisjonene, avtalene, treningen, aktivitetene, s vil det bli bedre. Sier vi. Tror vi p. Vi vet hva som er best, vi som har lest de lrdes bker. Men nr forsk etter forsk feiler, ingenting virker og du stanger med hode og knyttede never mot veggen, hva da?

Da m man snu. Vre tff nok stoppe med det man gjr. Trre ta utradisjonelle valg. Ske mot det som er enklere, for deg. Hjernen er sliten, utslitt. Systemet holder p sl seg av, den finner ingen annen lsning.

Da m man komme til den anerkjennelse om snu, nytt kapittel, bytte bok med andre briller.

S mange vanskelige oppgaver det er i srge for sitt eget beste?

Nr hjernen er fylt til randen, nr den ikke har plass til mer. Toleransen for nyanser, uvesentligheter og flisespikkeri blir mikroskopisk liten.

 

Planer gr i vasken og man m til med en helt ny plan, en plan man aldri har tenkt p fr og ikke har gjort fr. Usikkerheten og krisen stiger i takt med katastrofetanker. Du er p vei til stupet, og angsten skubber deg i ryggen, til slutt s klarer du ikke holde deg oppreist lenger, fttene klarer ikke bre.

 

Snn blir det av og til, men noen ganger er det lurt gjre noe rart.

 

Noen ganger er det lurt med rart

Her str vi da, meg og deg p tur. Ingen jakke eller sko. Ingen sekk p ryggen eller beskjed om hvor vi skal. Vi har forberedt oss godt. Minst i 3 dager. Vi har snakket planlagt og vurdert risiko og fordeler. Vi har til og med sjekket vret. Forventningen stiger mens vi venter p at vi er klar, til g. Til bestige toppen av topper, denne uken. Det er om gjre ikke tr feil, gjre noe som setter oppdraget i fare.

S her str vi. Utenfor dren med hnden trygt p drhndtaket. Trekker pusten godt ned i lungene. Nyter den kalde luften som tar plassen til den gamle innestengte pusten. Vi ser forsiktig p hverandre og smiler. Ler litt. For det er jo litt rart g p tur p sin egen trapp.

S gr vi inn igjen fra trappen, vel viten om at vi har gjort noe godt, litt rart men veldig stort. For i dag var dette stort nok. I morgen? Da skal vi kanskje hente posten.

 

Kan man gi hjelp til noen, selv om de klarer det selv?

Livredd for gjre deg en bjrnetjeneste. For ta over for mye. For jeg ser jo at du ikke orker, men jeg vet du klarer. Det har du jo gjort fr. Men ikke s mye n. Derfor. Derfor gjr jeg det. Derfor hjelper jeg deg med ting som jeg vet du klarer selv. Jeg burde ikke vre redd for det, redd for ta fra deg selvstendighet. Den m komme senere, nr du har fler oppe dager enn nede dager. Nr lysten og orken gjr at du selv vil prve. N skal du bare ta litt imot, hvile kaoset ditt. For kanskje risikoen ved hjelpe for mye, er mindre enn risikoen for hjelpe for lite.

For noen trenger skilting, selv i kjent terreng.

 

FOR DET = LIVET

#asperger #autisme #mentalhelse #psykiatri #ungdomogpsykiskhelse #livet #ungpsyk #ungdom #angst

Riddere av det runde bord

 

Riddere av det runde bord

 

Frst litt om alt

Det kan vre greit fortelle litt om bakgrunnen for de ulike temaene jeg har og nsker skrive om videre.

Gutten vr fikk diagnosen Asperger Syndrom vren 2017, 16 r gammel. I tillegg til Asperger har han ogs sterk sosialangst og OCD. Dette preger livet hans, og vrt eget, i s stor grad at det var best for alle, at jeg ble hjemme. En stund. Vre tilstede fullt og helt, 24/7.

Jeg nsker skrive for en som ikke klarer uttrykke seg s lett, men som har gitt meg den store og vanskelige oppgaven snakke og forklare p vegne av. Andre ganger blir det bare lse tanker som trenger samles litt.

Det blir lettere for meg uttrykke meg mer konkret nr jeg n forteller litt om hvorfor. Det vil vre tanker jeg vet eller tror kan vre der hos gutten vr. Men alltid fra mitt ststed.

  skrive hjelper, f tilbakemeldinger og hjerter hjelper enda mer. S da prver jeg meg, til min store skrekk og andres begeistring (eller advarsel!) ;-), trykke noen bokstaver ned p skjermen. pent og rlig og s lenge jeg fler det kan hjelpe bde meg og kanskje andre.

Litt etter litt kom behovet for ytre noe, si noe og av og til skrike litt. Fortelle hvordan det kan vre eller ikke vre, leve hverdagen sammen, i ups and downs, frst og fremst for min egen del.

Innleggene mine m ses, leses som sm og av og til litt store betraktninger p livet som leves. Med og uten begrensninger. Om det vre midt oppi det, men likevel p siden. Litt om tillit, ansvar og ydmykhet, bde til de nrmeste og til de som er litt mer ute i den store verden.

Mange tanker som noen ganger er godt se som bokstaver, og andre som etter en stund blir visket ut. Man trkker i kjent og ukjent vann, dypt og uten bunn, men ogs p kjent og trygt underlag.

Som akkurat n, men med hp, drmmer og nsker om andre dager og tider.

Litt av hvert, kan man si

 

mte seg selv og andre viktige mter

Nr livet er s vanskelig at man ikke klarer formidle hvordan man har det, m man ta den lange veien. Man m frst erfare, s vise gjennom handling, for s stole p at andre klarer snappe opp nyansene som gjr at livet er blitt s vanskelig.

Man ligger livet sitt i andres hender og ber om at deres evne til se akkurat deg, er tilstede.

Man blir s avhengig, s utslettet av egen sykdom at det ikke er det minste rart tenke svarte mrke tanker nr kvelden nrmer seg. Man er mer enn litt utmattet etter dagens utfordringer og umuligheter. Angsten for at morgendagen skal bli lik, like svart, like vanskelig, like ensom, like dritt som de andre dagene, eller kan det vre at det blir annerledes?

Ingen vet, for livet m leves for f vite.

Man mter seg selv hver eneste dag uten klare feste blikket eller heve hodet. De samme tankene, noen ganger hye og tunge og andre ganger hvisker de i det fjerne. Oppedager og nededager er en enkel men god nok forklaring for oss som str utenfor. Vi forstr ordene, men ikke innholdet.

 

Vil du vre bufferen min?

Tenk f en slik oppgave. S stor, s viktig, s utrolig vanskelig.

Vre en buffer. En som ser. En som klarer snappe opp nyansene som kan gjre s ubotelig skade om de ikke blir stoppet, regulert eller omdirigert.

Oppgaven er trolig lite eller beskjedent beskrevet eller forklart noen steder. Man skal vre seg selv, men i en annens rend.

Avgjrelser m tas, svare ja, svare nei og samtidig forst. Og st for konsekvensene dette blir for en annen.

P ett eller annet tidspunkt fles det som man har gtt ut av rollen man en gang hadde. Man har blitt noe mer, en del av et team som skal lage en plan. Oppgaven er gitt, ansvaret er tatt og et stort sukk av ydmykhet er godt plantet innerst i sjelen.

 

Vi hadde jo en plan!

N har det jo seg slik at flesteparten har en overordnet plan for familien sin og livet. Man flger som oftest strmmen og det som er vanlig. Skole, fritid og arbeid er liksom pilarer som man fester de ulike valgene man har eller fr.

Det kan ta lang tid fr man klarer lsrive seg fra den oppsatte planen, nr livet ikke gr den riktige veien, den gjennomtenkte. Man kjemper imot og prver alt i sin makt jevne ut, justere og dirigere videre p en vei som ikke lenger er en vei. innse at planen ikke er planen lenger, DET er vanskelig!

 

Vi har en plan, Egon!!

S blir det en ny plan. Ikke en svevende, flytende og enkel som man tenkte, men en plan som er skrevet, redigert, godkjent, vedtatt og stemplet. Den er utarbeidet av eksperter p hvert sitt omrde.  Planer som blir evaluert. Noen ganger fortlpende, noen ganger sjeldnere.

Alt blir s regulert, og det er p en mte godt. Det er flere som ser, regulerer, justerer og tar ansvar. Kloke hoder som sammen finner en ny mte, ser mer enn diagnosene.

Et helt apparat skal til for drive et menneske som ikke klarer drive seg selv. Et apparat som holder mter, treffes, snakker sammen og finner ut av hva de nye planene er og hvem som har ansvaret for at planen skal fungere. Vi er ikke lenger alene om det som skjer og ikke skjer. Og det er godt og vondt p samme tid, det er mye som skal slippes og overleveres til andres bord.

Og noen ganger fungerer det, de kloke hodene driver en frem enten man vil eller ikke. Hindringene blir mindre enn de var, fordi andre gir deg rom til utforske andre drer, andre mter gjre ting p, tenke p. Friheten til komme med ideer og se at apparatet er uredd, et nske om prve sammen med oss, vri og vende p etablerte rutiner fordi at det er bedre begynne et annet sted. P en annen mte. Fordi vi snakker om et menneske som aldri vil bli lik til noen andre i hele verden, uansett diagnose.

 

Riddere av det runde bord

Fleksible, kloke hoder som ser muligheter i alt, istedenfor begrensninger. Som ser verdien i hre p, og ligge til grunn det vi forteller.

Tlmodig sitter de alle, rundt det runde bord, og lytter til hverandre. De er eksperter valgt ut til hjelpe. De lytter til oss. Vi er ogs eksperter, p vrt liv og vre utfordringer. Lsningene derimot, tar vi imot med pne armer, for de er det ikke alltid vi har eller ser. Men komme frem til den erkjennelsen, har vrt en lang vei g. Og der er vi nok litt enda.

Vi som sikkert mange andre, skulle klare det selv. Vi forventet det, og trodde ogs det var forventet av oss. Vi mtte liksom bruke opp all kunnskapen vi hadde frst, opparbeidet og tilegnet etter mange rs arbeid innen helse og omsorg.

sprre om hjelp, var ikke det det samme som si at vi ikke kunne jobben vr? Man klarte hjelpe andre men ikke ens egne? Det var viktig f frem at dette kunne vi noe om, dette jobbet vi med. En flelse av at vi ikke kunne feile, ikke kunne stille de feile sprsmlene eller glemme stille viktige sprsml, som var forventet ut fra hvem vi var og hva vi var.

Flelsen av ikke strekke til, ikke klare lse problemene eller gjennomfre det man skulle, gir et s stort slag i magen at man mister regelrett pusten. Uansett hva man gjr, s virker det ikke. Det M jo vre oss det er noe galt med, vr evne til hjelpe vrt eget.

S til slutt satt vi der, rundt det runde bord og klarte ikke lenger vre s opptatt av si det som er riktig, vise for de andre at vi var p hyde med alle teorier, behandlinger og tiltak. Etter hvert kjente vi og forsto at de andre hadde de samme tankene, var like genuint opptatt av finne lsninger. Uvanlige lsninger, og det liker vi! Uvanlige lsninger som ikke passer for alle men passer for oss.

Etter hvert s ble alle som satt rundt bordet til riddere. Riddere av det runde bord. Reddende, bestemte og fokuserte mennesker som viste vei, nr vi ikke klarte g frst lenger.

For foreldre skal ikke vre behandlere, skole skal ikke drive behandling og behandling kan ikke bare skje inne p et kontor. Vi vet alle at det likevel er slik det er, blir og m vre, noen ganger. Noen ganger m man g imot alle regler og teorier, for klare komme i gang. Komme i posisjon til hjelpe og f hjelp. Dra lasset sammen, der grensene for ansvar blir smlst.

Jeg skrev litt tidligere om at sanger og gode tekster ofte blir en ventil, de klarer finne ordene jeg ikke finner selv. De gir en mening og kan av og til gi meg noen svar. Bjrn Eidsvg har utrolig mange fine tekster, tunge men enn s virkelige og nre.  Godt hre p nr man str og dirrer uten ord og mening.

 

 Det einaste ho nska seg, var en solskinnsdag, skyfri himmel

Ja, det kan man jo si. Det nsket har vi vel alle. Men livet blir fort veldig mye mer vanskelig, om man hele tiden skal nske seg bort fra det som er, istedenfor se dritten i ya. Heve hode, mte blikket og vre den man nsker vre. Ja det er vanskelig, men ikke umulig.

komme til den anerkjennelsen at det er for tiden slik vi har det, at det er slik vi kommer til ha det, er oppi alt en befriende tanke. Man slutter jage etter noe som ikke ndvendigvis er der eller kommer til komme. Man gir ikke opp, absolutt ikke. Man bare justerer, tilpasser og dirigerer hverdagen frem mot en ny mte gjre livet p. Andre planer, med et annet utgangspunkt. For lykken ligger ikke der ute, den ligger i oss selv.

 

FOR DET = LIVET

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan vre sterk i!

 

 

Om du ser en som er svak, gi dem en verden de kan vre sterk i

Nr man ikke har tro p seg selv, er det vanskelig tro p andre. For at man skal kunne klare bygge opp et menneske, trenger man hjelp. MYE hjelp. Det begynner i den innerste sirkelen, familien og nrpersoner. Her m kunnskap, kjennskap, toleranse og trygghet vre fokus. Det er ikke alltid du finner alt dette hos alle - og det kan man heller ikke forvente. Alle har ikke den samme relasjonen til alle, snn er det bare. Noen er tettere p hverandre enn andre. Vi har ulike roller og brukes til ulike ting.

For en person med psykiske utfordringer kan det vre utrolig vanskelig mtte forklare seg hele tiden til forskjellige personer om hvorfor man handler slik man gjr i ulike situasjoner. Man m rettferdiggjre sine handlinger og valg, fordi de ndvendigvis ikke er en standard lsning.

Man kommer til slutt frem til mindre gode lsninger som sm hvite lgner, unngelse og isolasjon.

Da blir det viktig ha noen rundt seg som forstr og gir trygghet bde p gode og p mindre gode dager. De blir den indre sirkel. Dette er de man kan stole p, som ser en nr man er p det beste og verste. Det er ikke til unng at man danner seg sterke og solide relasjoner i slike situasjoner.

I stunder der alt blir vanskelig og man er maktesls ovenfor hvordan livet er blitt - da er musikk og treffende tekster gode lene seg til en liten stund. De kan gi deg ro, svar og ord du ikke finner selv.

 

Mor! - jeg vil tilbake! Verden er for stor for meg!

Synger Jan Eggum. Verden er for stor for meg, livet blir et sjokk, for den som synes at mor er nok.

Der ute ligger livet og pulserer, vibrerer og gir mening til alle som oppholder seg der. Eller ikke. Verden er et ubarmhjertig sted, der det ikke er plass til ujevnheter, omvendtheter og anderledelsheter.

Tenk, visst, om, att-tanker herjer innvendig bare med tanken p nrme seg ytterdren. Man fungerer ikke - mister seg selv og det man kunne og visste s godt fr. Tryggheten blir falsk, bestr av tilgjorte ritualer og rutiner som bare fungerer innenfor disse 4 veggene.

Mennesker man kjente forsvinner i horisonten uten se seg tilbake, uten vente eller forst. Sorgen blir s uendelig stor og uhndterlig. Ensomheten gir ekko innenfor de 4 veggene.

En utfordring s stor at man ikke kan fatte omfanget av den. Man tror man forstr, skjnner, kjenner og fler - for s oppdage nye krokete forbindelser og rsaker. Man drives mellom instinktet til beskytte, omfavne, sette grenser, bryte grenser, til bli mekanisk opptatt av gjre alt riktig etter boken.

 

Innbytterbenken er tom

Hjelpeapparatet blir statister som bare gir anerkjennende bekreftelser, nikker og trekker seg bort til sidelinjen. Innbytterbenken er tom, ingen reserver spille p og det er ikke et alternativ tape kampen!

vre s sterk! - men tankene s svake,

vre s usikker- men handle med en enorm kraft og vilje!

Gleden over vre s viktig, sorgen over vre den eneste som kan hjelpe.

 

Nr blikket flakker rundt for finne noe.

Noen som har lsningen, noen som kan sitte p innbytterbenken - de blir ikke ndvendigvis brukt- men er en trygghet nr man er sliten og trenger pause.

Ser meg omkring og ser at laget er rundt meg, teamet er der sammen med meg, familien er tilstede, venter p avlaste, lytte og trste.

 

For dette er = livet

 

#hjelpels #asperger #angst #autisme #tanker #livet #psykiskhelse #psykiatri #prrende #psykt #mentalhelse #livskvalitet #mentalhelseungdom #hverdagslivogpsykiskhelse